torsdag 20. september 2012

Reformasjonen sett frå Filadelfia 1937

For ei stund sidan fekk eg i gåve ei bok med tittelen Kristendommens verdenshistorie. Et kortfattet omriss fra begynnelsen til idag. Boka kom ut på Filadelfiaforlaget i Oslo rundt 1937 og er ein samling artiklar av Fridtjof O. Valton som har stått i Bibelsk tidsskrift. 

Eg veit ingenting om forfattaren eller Bibelsk tidsskrift, men eg trur det var eit tiddskrift i pinserørsla, og noko seier meg at det ikkje ville sett med blide auge på dagens økumenikk, og mest sannsynleg ville ein pinsemann som Peter Halldorf vore lite populær.

Boka ser med ikkje akkurat milde auge på kyrkjehistoria. Etter Jesus har ting gått nedover. Første kapittel tar for seg det vi kan lese i NT, og andre kapittel tida etterpå. Dette kapittelet byrjar med underoverskrifta «Forfall», og med det har ein i grunn skildra stemninga i boka, i alle fall for den delen som gjeld katolsk, luthersk og reformert kyrkjehistorie.

Ein går gjennom oldkyrkja og middelalderen, heile tida med syn for dei som fall utanfor majoritetskyrkja. Så kjem ein til reformasjonen.
De kretser som viste den rette vei og alltid gjennem århundrer hadde vist den, var de foraktede «kjettere». De hadde gjennem alle stormer stått for det bibelske menighetsideal og hevdet de sanne nytestamentlige læresetninger. Nu hadde katolisismen gått konkurs. Den hadde vist sin motsetning til Bibelen. Hele pavedømmets historie blev som en mektig demonstrasjon på hvor det fører hen å gå utenom Skriften og Guds vilje på menighetsordningens område. Ja, selv den nydannede Bæhmer-kirke viste sig, tross sin frie innstilling overfor Rom, å bli en misdannelse. Det skulde vise sig at det var den katolske kirkes vesen som gikk igjen også i reformasjonskirkene, i til dels rensede former. Man har således overvurdert Luthers verk. Man fremstiller det slik at sannheten kom først ved Luther. Da, mener man, begynte det apostoliske lys atter å skinne. Da blev nåden i Kristus gitt folket i stedet for loven. Da blev Bibelen åpnet for folket, før var den bundet i lenker. For den almene bevissthet står derfor middelalderen i særdeleshet som et mørkt tomrum, uten kristne, inntil Luther kom og forandret hele situasjonen.
Som vi har sett er dette en feilaktig opfatning av historien. Den har intet med virkeligheten å gjøre. 
[...]det til alle tider har eksistert en åndelig Kristi menighet, som var bygget på apostolisk grunn og lærte apostolisk lære. Og det stadfestes av historien, slik som vi har sett. Når kirken mistet sitt livsinnhold og blev en verdenskirke, -finner vi «sektene», «katarene», foraktet, forfulgt, hatet og henrettet fortsette som Herrens sanne vidnehær. 
[...]Luther var meget påvirket av tidligere reformasjonsbevegelser, ja, endog utenomkirkelige bevegelser har satt dype merker i hans liv. Om ham kjemper katolisismen og biblicismen en voldsom tvekamp som ender med et ulykkelig kompromis, nemlig en ny statskirkedannelse med en katolsk-rituell gudstjeneste, renset for de mest skrikende ting.
[...]Luthers store betydning ligger deri at hans reformarbeid løsnet alle de skjulte og gjærende krefter i Europa, og gav «sektene» eller frimenighetene nytt mot til å komme frem til åpen kamp efter de hårdnakkede forfølgelser, slik at både de nydannede reformasjonskirker og de kraftige vekkelser parallelt med disse, i mere enn én henseende blev innledningen til en ny tidsalder[1]
Eit svært positivt syn på «kjettere», altså, og eit dertil mørkt syn på både Den katolske kyrkja og det Martin Luther klarte å få til. Ein kan halde med forfattaren i at det var rydding som måtte gjerast i kyrkja på 1500-talet, og ein kan forstå at ein pinseven ikkje er overmåte begeistra for lutherske gudstenester, men det er litt underleg at katarane skulle få status som den store redninga for ortodoksien. Den såg eg ikkje heilt kome...

Då er det kanskje ikkje så rart at då reformasjonen i Norge skal skildrast vert konklusjonen slik:
Efter reformasjonen var det hverken så mange kirker eller prester i landet som i katolsk tid. Bare to og tre ganger om året var det en såkalt gudstjeneste på mange steder.
Noe varig spor av virkelig kristendom finner vi ikke før senere. Men det er allikevel ikke tvil om at det fantes, midt i den falske kirkelighets tornekratt.[2]
Boka er eit artig blikk inn i ei anna tid og eit anna kyrkjeklima, men eg må seie meg glad for at det økumeniske klimaet er eit anna no enn på trettitalet. Eg er ikkje sikker på om katolske eller lutherske forsøk på å skildre pinserørsla, eller kvarandre for den del, ville vore særleg mykje meir venleg i grunnhaldninga enn det denne boka er.

I dag drikk katolikkar, pinsevener og lutheranarar kaffi saman på MF, og vi sender impulsar og tankar på tvers av konfesjonane. Noko seier meg at mannen bak denne boka ikkje hadde sett det for seg, og kanskje heller ikkje satt særleg stor pris på det. Eg er open for impulsar frå pinsevenene, men eg tar nok dei impulsane frå andre kjelder enn historieskriving frå trettitalet...

[1]  Fridtjof O. Valton, Kristendommens verdenshistorie. Et kortfattet omriss fra begynnelsen til idag, side 75-77
[2] Ibid side 85

2 kommentarer:

Arve Kjell Uthaug sa...

Koplinga mellom kaffi og kyrkjehistorie set hjernevinningane i gang og får meg til å tenkja på ei anna kyrkjehistorie av eldre årgang, nemleg Ivar Welles. Det er ei folkeleg og god kyrkjehistorie det står stor resapekt av, synest eg.

Men det var kaffien. Welle skriv om den franske filosofen og kristendomsfienden Voltaire at han ingen andre ytre laster hadde enn at han var ein overstadig kaffidrikkar (gjengitt etter minnet).

I dag hadde han vel site saman med pinsevener, lutheranarar og katolikkar og drukke kaffi i MF-kantina, han òg.

Egil Stenset sa...

Uansett hva som menes om reformasjonen så gir denne boken dokumenterte fakta om hvordan annerledes tenkende ble behandlet på den tiden. En skamplett i kirkehistorien som ikke bør "feies under teppet". Dette var ikke så mye bedre enn måten ekstreme grupper behandler annerledes tenkende i dag. Boken av Valton burde komme i nytt opplag. Kirkene burde be om tilgivelse. Mvh Egil Stenset, Mjøndalen

Legg inn en kommentar