fredag 13. juni 2014

Ekte kjærleik

Bilete tatt på 1930-talet.
Henta frå Wikimedia Commons.
I dag er den minnedag for Marianna Biernacka. Marianna var ei heilt vanleg dame, eller ei heilt eineståande dame, alt etter korleis ein ser det. Ho var i alle fall ei dame som bør hugsast for den monumentale kjærleikshandlinga ho gjorde.

I 1943 arresterte Gestapo sonen og den gravide svigerdottera hennar i ein aksjon som skulle hemne drepne tyske soldatar. Svigerdottera til Marianna vart plukka ut for å henrettast, og Marianna bad då om å få ta plassen hennar. Patruljesjefen gjekk med på dette, og på denne måte redda Marianna både svigerdattera si og det ufødde barnebarnet. To veker seinare vart Marianna drept.

13. juni 1999 vart ho salgikåra av pave Johannes Paul II saman med 107 andre polske martyrar. Ho har minnedag i dag, medan heile gruppa hadde kollektiv minnedag i går.

Dette er verkeleg ei dame som fortener å hugsast. Ho viste ekte kjærleik i praksis.

mandag 2. juni 2014

Slaget om Santiago

Eit vanleg syn i kampen. To mann ligg nede og laga kranglar.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (Public Domain)
Det nærmar seg fotball-VM i Sør-Amerika. Der har det blitt spilt før, og vi ser i dag på ein kamp som vart spelt i VM i Chile 2. juni 1962. Kampen som var mellom Chile og Italia fekk fort kallenamnet «Slaget om Santiago», og innslaget om kampen på BBC vart introdusert med følgjande ord: «Good evening. The game you are about to see is the most stupid, appalling, disgusting and disgraceful exhibition of football, possibly in the history of the game».

Men kva var det så som skjedde? Forhistoria er vistnok viktig her. Italienske journalistar hadde i så stor grad skrive stygge ting om Chile før kampen at to av dei måtte dra frå landet på grunn av si eiga sikkerheit. Dette gjorde at stemninga allereie var på kokepunktet før kampen.

Så kom kampen i gang, og det gjekk kun 12 sekund før første takling var gjort. Deretter gjekk det nedover. Etter åtte minutt vart ein italienar utvist for ein takling, men han nekta å gå av bana, og måtte til slutt halast av bana av væpna politi. Før dei kom så langt, hadde chilenaren som vart takla fått inn eit par slag på italienaren. Tilsaman måtte politiet ut på bana tre gonger i løpet av kampen. Då ein endeleg kom igang att etter å ha fått den utviste italienaren av bana fortsatte det i sama gata.

Ikkje overraskande måtte politiet eskortere spelarane av bana.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons. (Public Domain)
Ein av chilenarane, vistnok son av ein proffboksar, slo ein italienar i bakken, utan at dommaren gjorde noko. Italienaren fulgte opp med å sparke chilenaren i hovudet litt seinare. Dette førte til den andre italienske utvisninga. Den same bokseglade chilenaren klarte å få inn endå eit slag i løpet av kampen, og knakk ei italiensk nase, også dette utan at han måtte gå av bana. Det var også fleire andre nevekampar i løpet av kampen, i tillegg til alle spark og spyttklyser som flaug fram og attende mellom laga.

Chile vann til slutt kampen 2-0, utan at særleg mange hugsar det. Utruleg nok vart det berre to utvisningar. Om ein ser bileta frå kampen i filmen under denne teksten, kan ein undre seg på at ikkje heile gjengen vart utvist...

Det er mogeleg kampen trass alt var positivt for fotballen, for dommaren, engelskmannen Ken Aston, var mannen som seinare fann opp gule og raude kort. Han hadde nok hatt bruk for dei denne dagen i Santiago. Han sa sjølv at han var ikkje dommar i ein fotballkamp, men observatør i ein militærmanøvre.

torsdag 15. mai 2014

Ein vi sikkert kjem til å gløyme 17. mai 2014

For ei stund sidan var eg i Hosanger kyrkje på Osterøy. Der såg eg denne gravsstøtta som eg vart nyskjerrig på. «Her Under hviler Støvet af Dannebrogsmand Johannes Johannsen Hoshovde», står det på krossen. Eg hadde aldri høyrd om slike «Dannebrogsmenn» før, og leita opp ein artikkel i Store Norske Leksikon. Der kunne eg lese at dette var folk som hadde fått det danske heidersteiknet Dannebrogordenens hederstegn. Dette vart innstifta i 1808, og vart i byrjinga utdelt til dei som ikkje nådde opp til neste heidersmerke, men har sidan utvikla seg til å bli det som ser ut som ei ganske stor greie.

Vår mann, Johannes Johannsen Hosehvove d.y. var nok av dei som fekk denne heideren medan det framleis var noko som vanlege folk kunne få, for han fekk det for innsats i krig mot svenskane, først var han i krigen frå 1808-1809, så i krigen i 1814. Sidan Danmark vel kun var med i den første krigen, vil eg gå ut ifrå det var der han gjorde seg fortent til heideren.

I Osterøy i soge og samtid 1990 kan ein lese meir om Johannes Johannsen Hosehove d.y. i ein artikkel av Ola Tveiten. Johannes kom frå Hosehovde i Hosanger og vart fødd i 1786. Grunnen til at han vert omtala som «den yngre» er at han hadde ein to år eldre bror som også heitte Johannes. Det var derfor eit behov for å skilje mellom dei to brørne. Absolutt av dei meir unødvendige problema eit foreldrepar kan skaffe seg.

I 1808 var begge Johannesane sende saman med Midthordalandske Skarpskytter Kompani til svenskegrensa for å krige mot Sverige. Vår mann vart populær hos ein major Krebs, og vart snart ordinans for majoren. Han vart sendt på mange farlege oppdrag, særleg som speidar, og det vart sagt at kulene ikkje beit på han. Han vart treft mange gonger, men kulene gjekk ikkje gjennom huden på han. Det er klart at ein speidar med skotsikker hud er fint å ha i krig.

Også i 1814 vart han sendt til fronten, og også denne gongen under major Krebs, no som privatordinans for majoren. Og også i denne krigen skal Johannes ha vore utsendt på mange farlege tokt mot svenskane.

På eit tidspunkt, eg veit ikkje om det var før eller etter 1814, fekk han Dannebrogsordenen for særleg dugande militærteneste. Dette var noko som sjeldan skjedde med bønder, og må ha vore ei stor ære. Då han mykje seinare, i 1875, døydde. skal presten ha gått før kista ut av kyrkja med ordenskrossen på ei pute. I dag er grava hans freda.

Eg har i utgangspunktet ikkje mykje til overs for å heidre soldatar, men eg går ut ifrå at det vil vanke godord om opptil fleire soldatar i 17. mai-talar i år. Denne mannen trur eg derimot ikkje vi vil høyre noko særleg om. For kven vil vel minnast ein som kjempa for dei fæle danskane? Sjølv om han stod i teneste for fedrelandet på same måte som dei som gjorde det under eit flagg med ein ekstra farge nesten 150 år seinare... Ettertida kan vere nådelaus.



torsdag 8. mai 2014

And all shall be well

I dag er det minnedag for Julian av Norwich. For meir informasjon om henne kan ein sjå Wikipedia eller to tidlgare bloggpostar på denne bloggen, ein frå 2012 og ein frå 2010.

I dag vil eg legge ut ein liten snutt der eit utdrag av Revelations of Divine Love blir lese på det som blir sagt å vere mellomengelsk. Stilig! Teksten er som sagt henta frå Revelations of Divine Love,  heilt konkret frå kapittel XXVII som er ein del av det trettande openberringa. Heile teksten på meir moderne engelsk ligg under, henta frå utgåva av Revelations of Divine Love ein kan finne på Christian Classics Etheral Library.

AFTER this the Lord brought to my mind the longing that I had to Him afore. And I saw that nothing letted me but sin. And so I looked, generally, upon us all, and methought: If sin had not been, we should all have been clean and like to our Lord, as He made us. 
And thus, in my folly, afore this time often I wondered why by the great foreseeing wisdom of God the beginning of sin was not letted: for then, methought, all should have  been well. This stirring [of mind] was much to be forsaken, but nevertheless mourning and sorrow I made therefor, without reason and discretion.       
But Jesus, who in this Vision informed me of all that is needful to me, answered by this word and said: It behoved that there should be sin; but all shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well.

onsdag 30. april 2014

Barnens altarskåp

Heilt tilfeldig dukka denne fantastiske leikekroken i Linköpings domkyrka opp i straumen min på Facebook. Eg vart umiddelbart fascinert og tenker at dette er noko vi bør få oss i Norge også.
Barnens altarskåp står bak i kyrkja, altså der mange kyrkjer har ein leikekrok. I skapet finn ein liturgiske klede for barn - til og med bispeklede, eit altar, med liturgisk utstyr, ei dokke for å leike dåp og andre ting. Alt ein treng for å leike gudsteneste med stil, altså! (Ein kan sjå fleire bilete på Facebook)

Kyrkjelyden seier dette om skapet:
När vi går in i kyrkan kan det vara som att komma in i en annan värld där det mesta är annorlunda. Här är det högt i tak, ljudet ekar, människor bär speciella kläder och musiken låter annorlunda. Böner, bekännelser och lovsång ljuder. Här möts dåtid, nutid och framtid. 
​Leken är viktig för barns utveckling och lärande. I leken hanterar barn det de redan kan och det de vill lära sig att förstå. I leken stimuleras fantasi, inlevelse, kommunikation och förmågan till symboliskt tänkande. Här stimuleras också förmågan att samarbeta och lösa problem. Lek är liv!
Vi vill med det här skåpet bjuda in barnen att utforska kyrkans värld och livets frågor på sina egna villkor!
Dette er ein strålande tanke, og noko mange bør sjå verdien i. Det passar for oss som likar det liturgiske med alt det har med seg av klede og ord, og det passar for dei som meiner dette er framandgjerande både for born og vaksne. For her kan ein leike seg inn i liturgien og gjere den til sitt eige. Og leik og liturgi høyrer saman. Høyr kva Den norske kyrkje seier:
Som rite er gudstjenesten beslektet med lek eller dans eller drama/skuespill. De som er til stede, har sine oppgaver eller roller, og alt som skjer har sin orden, sin lovmessighet. Slik som i leken eller i skuespillet blir det i gudstjenesten også skapt en egen slags virkelighet innenfor det liturgiske rom. Slik kan liturgien gjøre oss i stand til å forstå det som egentlig ikke er til å forstå. Den hjelper oss til å tolke og forholde oss til Guds nærvær, og det mysterium som frelsen er.
rLeikekroken kan altså bli ei vidareføring av gudstenesta. På borna sine premiss, men samstundes i dei rammene gudstenesta allereie går i. Borna, og kanskje også nokre vaksne, kan få større forståing for gudstenesta, og kanskje kan også gudstenesta frå impulsar frå leiken?

Fleire kyrkjer i Sverige skal ha slike skap. Her må vi lære av søsterkyrkja vår! Dette er strålande trusopplæring.

tirsdag 22. april 2014

SC Tasmania 1900 Berlin - Eit særs dårleg fotballag

SC Tasmania 1900 Berlin.
Biletet er henta frå engelsk Wikipedia.
For lenge sidan var eg her på St. Isidors minne innom Abergavenny Thursdays, eit av dei fotballaga som må ha den mest begredelege historia. Vi skal no innom eit anna slik lag. Denne gangen er det SC Tasmania 1900 Berlin vi skal ta for oss.

Som med Abergavenny Thursdays høyrde eg første gong om Tasmania Berlin på «FK Fotball» (fred vere med minnet). Eg vart så minna om den fantastiske forteljinga om Tasmania sin forferdelege sesong i 1965/66 av ein flott artikkel i Josimar 1/14, og det er no på tide å spreie dette til fleire. Her kjem ei perle av ei historie om noko av det dårlegaste eit fotballag har prestert. Skadefryd er lov!

Vi må byrje forteljinga litt før sjølve sesongen 1965/66. Den tyske Bundesligaen var på dette tidspunktet i sin barndom - det hadde kun blitt spelt to sesongar før. Ligaen var ikkje bygd opp som no, med dei beste laga i landet samla i ein liga, men ein hadde eit system som sikra at dei ulike regionane skulle vere representert slik at det vart ein landsdekkande liga for Vest-Tyskland.

Her byrjar problema for Tasmania Berlin. Saken var nemleg den at Berlin ikkje var nokon stor fotballby. Hertha Berlin, som var dei som representerte byen i den første sesongen enda som nummer 14 av 16, og bestemte seg for at noko måtte gjerast. Det dei då valgte å gjere var ein velprøvd taktikk: Dei gjekk for juks. Ligaen var på dette tidspunktet i stor grad ein amatørliga, og for å skaffe seg betre spelarar innførte Hertha Berlin hemmelege bonusar. Dette vart avslørt før den famøse 1965/66 sesongen, og Hertha mista lisensen. 

Altså måtte ein ha inn eit nytt lag. Etter ein del om og men og trugsmål om å trekke fotballforbundet for retten fekk både Karlsruhe SC og Schalke 04 - som begge hadde rykka ned som nummer 15 og 16 - bli i toppserien i staden for Hertha som hadde enda på ein ny 14. plass. Også Bayern Munchen og Borosia Mönchengladbach, som begge hadde rykka opp, fekk plass. Det skulle jo berre mangle. For å få til dette måtte ein utvide ligaen med to lag. Det naturlege ville så vore at det beste laget som ikkje rykka opp hadde fått den siste plassen, men slik vart det ikkje. For ein måtte jo ha Berlin med. Og no tar galskapen verkeleg til

Logoen dei brukte i sesongen 1965/66.
Biletet er henta frå tysk Wikipedia.
Tennis Borusia var det beste laget frå Berlin. Dei hadde vunne den regionale serien i Berlin, men kom sist i sluttspelgruppa som Bayern Munchen vann. Dette vart problematisk, for dei hadde jo på sett og vis spelt om plass og mista han i sluttspelet, så ein gav derfor ikkje dei plassen. I staden gjekk ein til dei som kom som nummer to i regionligaen. Dette var Spandauer SV. Klubbleiinga her såg det alle andre burde ha sett, nemleg at dei ikkje var gode nok for toppserien, og takka derfor nei. Ein måtte då gå vidare i rekka. Vi har no kome rundt to veker før sesongstart og no fekk Tasmania tilbodet.

Det fjerde beste laget i Berlin, som var den dårlegaste regionen i fotballtyskland, fekk altså tilbod om å spele i Bundesligaen. Og dei takka ja. 

Klubben snudde seg raskt for å førebu seg. Alle spelarane fekk beskjed om å seie opp jobben for å satse på fulltid, sjølv om alle såg kvar dette måtte ende. I tillegg vart den gamle stjernespelaren Horst Szymaniak henta inn frå Italia der han var proff, for å forsterke laget. Om dette var eit lurt trekk kan nok diskuterast, for han må ha sett kvar det gjekk og tok med seg ei busslast med vin frå Italia og både før og etter kvar trening skal han ha samla heile laget for å drikke vin og ete kjøtbollar. Og som det vert sagt i Josimar: «Ein kunne kanskje førestelle seg at laget ville vore meir konkuransedyktig viss dei ikkje heile tida hadde trena i berusa tilstand, men dette er ein moralistisk ståstad som eg personleg har lite til overs for.» Spelarane førebudde seg i alle fall som best dei kunne på å gå frå små, lokale kampar til store, nasjonale toppkampar.

Olympiastadion.
Biletet er tatt av Sir James og ligg på Wikimedia Commons.
CC-BY-SA-3.0
Sesongen byrja med eit brak. Dei spelte kampane sine på den massive Olympiastadion som på denne tida tok 100 000 tilskodarar. I den første kampen tok dei imot Karlsruher for heile 81 000 tilskodarar, og som ved eit mirakel vann dei kampen 3-1. Deretter gjekk det sørgeleg nedover. Dei kom sjølvsagt heilt sist i ligaen. Det er jo ikkje så spesielt. Nokon må jo kome sist. Det som gjer dette til den fantastiske forteljinga det er, er dei utrulege rekordane dei tok. Dei fleste av desse held dei framleis.

SC Tasmania 1900 Berlin tok i sesongen 1965/66 desse rekordane:
  • Minst poeng i løpet av ein sesong med 8 poeng. (10 om ein hadde brukt det systemet ein har no.)
  • Minst sigrar på ein sesong med 2. (Wuppertaler SV klarte også dette i 1974/75)
  • Flest tap på ein sesong med 28.
  • Dei er det einaste laget som har spela i Bundesligaen utan å vinne på bortebane.
  • Flest kampar utan siger med 31.
  • Flest heimetap på ein sesong med 12.
  • Flest heimetap på rad med 8. (Hansa Rostock klarte også dette i 2004/05)
  • Flest tap på rad med 10. (Arminia Bielefeld klarte også dette i 1990/2000)
  • Dårlegaste målforskjel med 15-108
  • Toppscoraren med minst mål. Han hadde 4.
  • Største margin i eit heimetap med 0-9.
  • Flest minutt utan å score med 831. (Denne har to lag seinare slått)
  • Dette gjer sjølvsagt at dei ligg som nummer 52 av 52 lag på maratontabellen for Bundesliga
Det tristaste, og derfor gøyaste, for meg er likevel den siste rekorden deira. Dei har også rekorden for minst tilskodarar på ein kamp i Bundesliga. I runde 19 spelte dei mot Borussia Mönchengladbach for kun 827 tilskodarar. Det er rundt ein prosent av dei som var der i opningskampen. Dei mista altså 99% av tilskodarane. Det er fantastisk!

Hatten av for SC Tasmania 1900 Berlin! Eit fantastisk fotballag på sin måte.

tirsdag 15. april 2014

Der reformasjonen skar seg

For nokre dagar sidan var eg på kyrkjekunstsamlinga på Bergen museum og såg på alt det spanande dei har å vise fram frå gamle kyrkjer. Mykje var flott og mykje var gamalt. Det er på mange måtar tankevekkande å sjå dei flotte kunstverka som har stått i kyrkjer på stader som i dag er langt utanfor der folk bur.

Det var som sagt mykje flott frå middelalderen i Norge. Så kom vi til reformasjonen. Der grin denne katekismetavla frå Bru kyrkje på Svanøy mot oss. Det som hadde skjedd var at på ein prestesynode i Bergen i 1589 fekk prestane påbod om å skifte ut dei gamle, flotte altartavlene med katekismetavler som skulle innehalde truvedkjenninga, dåpsbodet og innstiftingsorda til nattverden. På baksida skulle dei ti boda stå. Ramma av ein postreformatorisk galskap vart dette påbodet fulgt. Resultatet kan ein sjå her.

Biletet kunne vore betre, men mobilkamera og dårleg lys er ikkje ein optimal kombinasjon...

Der er forfallet representert i form av ei tavle. Borte er den vakre kunsten. Borte er bibelhistoria. Borte er kyrkjehistoria med dei heilage som viste korleis ein kunne fylgje Kristus. Borte er fargane og gleda. Attende står ein med nokre kjernetekstar og ingenting anna.

Sola scriptura gone bad!