Teresa av Ávila seier noko lurt om helgenar

I dag er det minnedag for kyrkjelæraren Teresa av Ávila. Teresa var ei spansk nonne som skreiv fleire verker som har vore svært viktige i Den katolske kyrkja. I 1970 vart ho som fyrste kvinne erklært som kyrkjelærar av Paven.

Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Eg skriv ofte om helgenar på denne bloggen, og Teresa forklarar ganske godt ein av dei funksjonane helgenane bør ha i livet til dei kristne i den teksten eg har funne i dag, nemleg å vere føredøme for andre kristne. Dette er noko som ein ikkje vil vere ueinige i i vår lutherske kyrkje heller, så spørsmålet om kvifor vi ikkje snakkar meir om helgenane melder seg fort. Confessio Augustana XXI seier ganske enkelt av ein «kan holde fram minnet om de hellige, for at vi skal etterligne deres tro.», på mange måtar det same som Teresa seier her. Det er godt mogeleg at dette er ei samanlikning den heilage Teresa sjølv ikkje ville ha vore så glad for om ho såg den. I 1561 vart det kalla inn til konsilet i Trident, der ein skulle drøfte reformasjonen og det den hadde ført med seg av krigar og andre uhumskheiter. Klosteret til Teresa fekk ei oppmoding frå kongen av Spania om å gå i forbøn for at alle kristne skulle vere lydige mot Paven og for alle som «på en eller annen måte er kommet på avveie»[1] i samband med dette. Det må også nemnast at lutheranarar i Frankrike hadde gjort seg skuldige i ein masakre på denne tida, så når ho snakkar om at dei har «avstedkommet» elende, har ho eit knakande godt poeng. Uansett er dette det ho hadde å seie om denne oppmodinga om bøn for å stoppe reformasjonen i Frankrike:

I den siste tiden har jeg hørt tale om den elendighet og den ødeleggelse lutheranerne har avstedkommet i Frankrike og om hvordan deres ulykksalige sekt stadig vokser. Det smerter meg meget... Jeg tenkte at jeg skulle ofre tusen liv for å redde en eneste av de mange sjeler som der fortapes. [...] Og alle skulle vi gi oss i hen i bønn for Kirkens forsvarere, for predikantene og de lærde og i den grad vi er i stand til det komme denne min Herre til hjelp[2]

Kjenslene var altså ikkje akkurat varme for sekta til dei fortapte lutheranarane. Teksten frå Teresa eg skal sitere no, er kanskje ikkje akkurat luthersk i framtoning, sjølv om den altså samsvarar med CA XXI i synet på dei heilage. Samstundes ville nok også Luther nikka til mykje av det ho seier om å strekkje seg mot det gode, sjølv om kanskje ikkje alt ville vore like populært. Dette er det ein i luthersk teologi kallar heilaggjering. Dei to hadde delvis overlappande livstid, og dette er eit døme på at dei også hadde delvis overlappande teologi.

Det er til stor hjelp i vår søken
å ha store ambisjoner
for ofte tar våre handlinger til
med tanker og drømmer.
Det er ingen skam å ha høye ønsker.
Det er djevelen som får oss til å tro
at helgenenes liv og virke
ikke skal etterleves, bare beundres.

Hvis vi ikke begrenser våre åndelige mål,
så kan vi tillitsfullt,
litt etter litt, nå de høyder
man en helgen
ved Guds nåde nådde.
Hvis de aldre hadde holdt fast ved sine ønsker
og aldri, litt etter litt, hadde handlet i tråd med sine ønsker,
ville de aldri nådd slike høyder.

Som dem må vi være ydmyke,
men dristige i vår higen
og stole på Gud og ikke på oss selv.
For vår Herre søker og elsker modige sjeler.
La oss ikke svikte vår åndelige bestemmelse.
Fordi vi har vært for engstelige,
for forsiktige i våre ønsker,
fordi vi ikke søkte nok.

Det er sant at jeg godt kan snuble
fordi jeg forsøker å yte for mye for fort,
men det er også sant at jeg aldri vil lykkes
hvis jeg håper på for lite,
eller, i frykt for å falle,
ikke en gang tar et første steg.[3]

[1] Tomás Álvarez, Teresa av Avila. Guds vagabond, St. Olav forlag, Oslo, 2007. Side 66.
[2] Ibid. Side 67
[3] Sjelens indre borg. Tredve dager med Teresa av Avila, St. Olav forlag, Oslo, 2005. Side 143-145