Den grøne patriarken om miljøvern og religionsdialog

Eg kjøpte meg for ei stund sidan Møte med mysteriet, den siste boka til Bartholomeos av Konstantinopel, den økumeniske patriarken, eller den grøne patriarken som han også blir kalla. Eg rekna med at boka skulle gje gode innspel til kvifor kyrkja skal engasjere seg i miljøvern, slik Den norske kyrkje gjer. Den grøne patriarken skuffa ikkje, men kunne varte opp med sanningsord som dette:

En bekymring for økologiske spørsmål er altså direkte knyttet til en bekymring for spørsmål om sosial rettferd, spesielt spørsmålet om sult. En kirke som ikke ber for miljøet, er en kirke som nekter å tilby mat og drikke til lidende mennesker. Samtidig er et samfunn som ignorerer befalingen om å vise omsorg for alle mennesker, et samfunn som mishandler selve Guds skaperverk, inkludert miljøet. Det er ensbetydende med blasfemi.[1]

At patriarken meiner at kyrkja skal be for miljøet er jo ikkje oppsiktsvekkande, men kva ville han ha sagt om at kyrkja meiner at Statoli må trekke seg ut av oljesandsvineriet, slik Ola Borten Moe hissa seg opp for, for ei stund sidan? Han ville nok ha støtta oss.

Videre ligger prøven på vår etiske bevisthet ikke i hvorvidt vi som tilhengere av en eller annen religion husker de fattige i våre bønner, men i hvorvidt vi annerkjenner vårt ansvar for andres fattigdom og handler på det. Vi må alle spørre oss selv om vi er en del av et system som blomstrer på bekostning av andre land - for det gjelder svært mange av oss. Vi må vurdere om vi på noe vis er medskyldig i bank- eller investeringsforretninger som manipulerer profitt og ressurser på urettferdige eller umoralske måter - for det gjelder svært mange av oss. Vi må oppriktig undersøke om vi er en del av et system der tøylesløs eller dårlig regulert utvikling blir fremmet av nasjonens ledere eller grådige kreditorer - for det gjelder svært mange av oss. Til slutt, i lys av alt dette, må vi begynne å ta stilling til alvorlige spørsmål om personlig ansvar og påta oss vår del av skylden eller ta et etisk ansvar for våre valg.[2]

Religiøse institusjoner og andre uavhengige grupper [har] en viktig forpliktelse til å ta bladet fra munnen i tilfeller der de ser at uinnskrenket globalisering får negative konsekvenser.[3]

Hans Hellighet Bartholomeus I
Økumenisk patriark av Konstantinopel.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

At den grøne patriarken kunne kome med ord som støttar kyrkja sitt miljøengasjement, var ikkje overraskande, men eg vart overraska av boka. Den handla i mykje mindre grad om miljøvern enn det eg hadde trudd. I staden fann eg mange spanande tankar om korleis ulike religionar skal sjå på kvarandre, korleis vi kan leve side ved side og om religionsidalog.

I vårt multireligiøse samfunn, der til dels sterke krefter jobbar for å hindre andre religionar å gje uttrykk for deira tru i det offentlege rom gjennom klesdrakt, religiøse bygg og likande, kan desse orda frå patriarken vere passande:

Selv om jeg ikke trakter etter religiøs pluralisme som en verdi i seg selv eller som et religiøst prinsipp, erkjenner jeg at religiøs frihet og pluralisme har en uendelig stor moralsk og samfunnsmessig verdi i forholdt til å stadfeste den ufattelige bredden, storheten og mysteriet ved Guds frihet, så vel som Guds respekt for menneskers frihet. en slik respekt er det høyeste uttrykk for den samme verdien i mennesker og i deres forhold til andre mennesker. Vi kan ikke gripe inn i menneskers religiøse frihet uten å krenke Guds frihet.[4]

Patriarken ser altså ein uendeleg stor samfunnsmessig verdi i den religiøse pluralismen vi har rundt oss. For at vi skal leve saman på ein fredleg måte, treng vi dialog mellom dei truande.

Dialog er begynnelsen på en lang og tolmodig samtaleprosess, ikke en fundamentalistisk jakt på omvendelse eller en eller annen lovmessig kontraktbasert idéutveksling. Det er en måte å lære å lytte på for å virkelig høre - slik at muslimer kan føle seg velkomme og trygge i kristne land, og kristne kan føle seg velkommen og trygge i muslimske land, slik at både jøder og palestinere kan føle seg velkommen og trygge i Midtøsten, og slik at alle minoriteter alle steder kan nyte de samme rettighetene og privilegiene som sine naboer.[5]

Patriarken har høge tankar om religionsdialog. Verkeleg høge tankar.

Er ikke et slikt arbeid hellig? Kan det oppriktig talt anses som noe mindre enn mystisk og sakramentalt? Kan det finnes noe mer dyrebart i Guds øyne enn denne kampen for å kommunisere og relatere? Finnes det noe mer verdifullt med tanke på menneskehetenst fremtid?[6]

Det er synd at denne boka sikkert ikkje blir lest av andre enn særleg interesserte, folk som har ei særleg interesse for kyrkje og miljøvern, helst i kombinasjon, for dette er verkeleg ei bok som mange burde lese og ta til seg innhaldet i. Bartholomeos er ein stor, kristen tenkar, og tankane hans utfordrar til handling som vil merkast langt utanfor kyrkja. Skal ein pirke på noko i boka, kan det nok seiast at det kan sjå ut som om han har ein tendens til å rosemale den ortodokse historia i litt for stor grad, sjølv om han rett nok òg peikar på problematiske sider ved den ortodokse historia og at det kan sjå ut som om han gløymer våre polyteistiske vener når han snakkar om religionsdialog. Dette er glippar vi kan leve med i ei bok som har så mykje viktig å kome med som denne boka har. Ikkje berre når det handlar om miljøvern eller religionsdialog, men også om fredsarbeid, liturgi og grunnleggande teologi om Gud. Oppmodinga mi er altså klar: Les denne boka!

Fotnoter
[1] Side 118
[2] Side 165
[3] Side 178
[4] Side 151
[5] Side 223
[6] Side 224