Relikvier mot fyllesjuke og for auka potens?

Denne stakkaren fekk nasa si stole frå
naturhistorisk museum i Göteborg.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

St. Isidors minne tar igjen på seg ansvaret for å informere om dei underlege hendingane på den grøne øya.

I byrjinga på mars stakk nokon av med, av alle ting, hjarta til Lauretius O'Toole, Dublin sin skytshelgen, som låg i Christ Church Cathedral i Dublin. Lenge har ein ikkje høyrd noko nytt om denne sære saka, men no har det irske politiet kome med nyhende som gjer det heile endå rarare.

Irsk politi meldar at dei ser saka i samanheng med omsetjing av horn frå nashorn. Dei meiner at ein gjeng som sel pulverisert nashornhorn som medisin også kan stå bak dette, mest truleg som ei ny nisje.

Det er berre å vone at det er ei ny nisje mellom dei med for mykje pengar og for få skruplar, og at det ikkje er snakk om ein ny form for eksentrisk medisinering.

Pulverisert nashornhorn skal verte brukt som potensmiddel og mot fyllesjuke. Kanskje oppmalt helgenhjarta kan verke for betre moral?

Voneleg finn ein hjarta uskadd hjå ein samlar som burde ha lært ein ting eller to av den han har kjøpt hjarta til.

Uansett har ein no fått endå ein god grunn til å finne dei som står bak dette. Sal av kroppsdelar frå truga dyr som humbugmedisin er noko skikkeleg svineri som ein må ta knekken på. Om ein får gjeve denne handelen eit slag samstundes som ein finn att det sakna hjarta slår ein to store floger i den same smekken.

Den koselegaste guden i pantheonet? IV

Etter skammeleg lang tid har eg endeleg tatt tak i forslaget Audun sendte inn til ein ny nominasjon i konkuransen om å vere den koselegaste guden i pantheonet. Eg gjev ordet til Audun:

Hopifolket i Nord-Amerika lagar noko som heiter Kachinadukker. Ein Kachina er ei ånd av anten ein guddom, ei naturkraft, eit dyr eller ein avdød. I jakta snubla eg over ei slik dukke som representerer gudinna Horo Mana. Horo Mana er vinter- og vindgudinna. Ho har med seg ein yuccakam som ho bruker til å rufse til folks hår når det blæs.  Namnet hennar tyder “comb hair upwards maiden". Ei gudinne for bad hair-days tykkjer eg fortener ei nominering, særskild når ho ser ut som eit lukketroll a la Tove Jansson.

Eg kan ikkje seie noko anna enn at eg er heilt einig i denne nominasjonen. Rett nok kan eg ikkje seie at hopi-estetikken er heilt min tekopp, men skildringa av denne gudinna er heilt strålande. Audun la også med ei lenkje til eit bilete hjå ei dame som driv og lagar slike figurar. Horo Mana såg absolutt koselegare ut der, men på grunn av opphavsretten vil eg ikkje leggje det ut her. Eg anbefalar derimot å ta turen til denne bloggen for ein kikk.

Rufsegudinna Horo Mana er med dette påmeldt i konkuransen.

Ola Borten Moe totalt på villspor!

Vi treng Miljøpartiet Dei Grøne på Stortinget for å tale mot
oljemanien som rår der.

Ola Borten Moe har igjen kome med eit hårreisande utspel som viser at han ikkje på nokon som helst måte har forstått den klimakrisa vi i er midt inne i. Samstundes som vi veit at klimagassutsleppa må kraftig med i løpet av kort tid, seier han til Stavanger Aftenblad at han vil at oljeselskapa skal ha «fokus på økt oljeutvinning, og jeg skal gi noen svært tydelige signaler til industrien. Selskapene på norsk sokkel har et ansvar og en plikt til å beholde fokus på å hente ut så mye som mulig fra feltene, og å øke utvinningsgraden».

Det er så mykje å ta tak i i dette, at det er vanskeleg å vite kvar ein skal byrje. I staden vil eg heller vise til den eine resolusjonen vi vedtok på landsmøtet til Miljøpartiet Dei Grøne i helga.

Senk oljeutvinningstempoet! 
Regjeringen Stoltenberg vil om kort tid legge fram sin klimamelding. Vi er redd for at regjeringen vil fortsette å gi oljeindustrien alt den peker på og at klimagassutslippene dermed ikke reduseres. Miljøpartiet De Grønne vil jobbe for et samfunn der energiforsyningen er hundre prosent fornybar. Et viktig virkemiddel er energieffektivisering og reduksjon i forbruket av elektrisitet og petroleumsprodukter. Miljøpartiet De Grønne går ikke inn for tiltak som elektrifisering av sokkelen hvis det innebærer å fortsette dagens høye tempo på utvinning av olje og gass. Det er behovet for å redusere alvorlige klimaendringer som må avgjøre hvor mye av oljen og gassen på norsk sokkel som kan utvinnes og brukes. Den høye aktiviteten i norsk olje og gassektor utgjør også en alvorlig trussel mot landbasert industri. Det vanlige næringslivet kan i dag ikke konkurrere med oljesektorens høye lønninger for ingeniører og teknisk personell. Dette hinder også norsk industri i å komme i gang med nødvendig innovasjon og nyskapning for å snu om til lavutslipps energi og grønne arbeidsplasser. Regjeringens politikk vil gjøre det vanskelig å etablere et bærekraftig samfunn for kommende generasjoner. Miljøpartiet De Grønne arbeider for å komme inn på Stortinget i 2013. Vi vil bidra til å snu utviklingen, på samme måte som våre søsterpartier har klart, både i Sverige, Finland og Tyskland.

Borten Moe sitt utspel viser nok ein gong at den noverande regjeringa ikkje har nokre planar om å gjere noko for å møte dei klimautfordringane vi no møter. Det er eit stort behov for Miljøpartiet Dei Grøne si stemme på Stortinget. Heldigvis er ikkje dette ein urealistisk draum, men noko som med hardt arbeid kan skje. Motivasjonen for å jobbe hardt for å få grøne representantar inn på Stortinget i 2013 vert i alle fall ikkje mindre av slike utsegn som det Borten Moe kjem med.

Den koselegaste guden i pantheonet? III

Inari og revane.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Etter å ha vore innom hinduismen, representert ved Ganesha, og egyptisk religion, representert med Bes, skal vi i dag ta turen til shintoismen med eit streiftog innom buddhismen og hinduismen i jakta på den koselegaste guden i pantheonet. Reisa er forvirrande, og mi framstilling har preg av dette, kanskje har eg  ikkje ein gong forstått alt rett, heller. Austlege religionar er forvirrande på meg, så eg stiller meg open for oppklaringar. Koseleg er det uansett.

Vi skal til den shintoistiske guden Inari, ein populær gud i Japan, der 32 000 tempel, meir enn ein tredjedel av alle shintotempla i landet, er via til han.

Inari er ein japansk gud for fruktbarheit, velstand, risavlingar og revar, og det er revane som gjer Inari til eit koseleg syn. Fyren sjølv, eg vel å omtale han som mann i første omgang, er nemleg ikkje så mykje å sjå til. Rett nok kjem han i ulike inkarnasjonar (om ein kan bruke dette ordet på shintoistiske gudar?) som ein gamal mann, ei kvinne, ein androgyn bodhisattva, ein slange eller ein drake, og desse kan nok vere koselege nok, men det koselege med Inari er at i tempela som er via til han er statuane av han alltid flankert av kvite revar. Revane til Inari er bodbringarar for han og han vert assosiert med revar i så stor grad at i nyare japanske framstillingar vert ikkje lenger han avbilda, men i staden er det ein av revane hans som vert avbilda.

Som sagt har Inari også ei kvinneleg side, og no startar verkeleg det forvirrande. Dei kvinnelege framtoningane til Inari vert, av grunnar eg ikkje klarar å forstå, assosiert med den hinduistiske guddinna Dakini, eller Dakiniten, som igjen vert assosiert med Daikoku-ten, ein japansk, buddhistisk ris- og jordbruksgud. Og då er vi attende til revane. For Daikoku-ten vert, i fylgje Wikipedia, framstilt som ridande på ein kvit rev.[1]

Daikoku-ten rir på ein rev.
Biletet er henta frå WikimediaCommons.

Den buddhistiske guddinna(?) som rir på ein rev er altså, det kvinnelege motstykket til den shintoistiske guden med kvite revar som bodbringarar. Det er mykje eg ikkje forstår i dette, og mykje eg kan ha framstilt feil, men ein kjem uansett ikkje vekk frå at Inari legg inn ein god sjølvpresentasjon i konkuransen om å vere den koselegaste guden i pantheonet. Det vert ikkje mykje koselegare enn ein gud som alltid er flanker av ein rev eller to!

[1] Denne sida fremstiller han, mellom anna, som ein tjukk, smilande fyr. Det er forsåvidt triveleg nok, men har kanskje ikkje så mykje med revar å gjere. Japansk Wikipedia har derimot den reveridande guddommen som hovudbilete, så eg går ut i frå at det er riktig.

Kristus lever!

Eit litani av John Donne

John Donne
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

I går var det minnedag for John Donne etter kalenderen i Lutheran Book of Worship. John Donne skal vere ein sental diktar i den engelske litteraturen, men var ein ukjend kar for meg. Festivals and Commemorations, ei hjelpebok til kalenderen skrive av Philip H. Pfatteicher, seier mellom anna dette om Donne: «In poetry and prose he revealed an ability forcefully to touch the truth of experience with directness and honesty and give to the dim intuition of his readers and his hearers a universal voice.»[1]


Eg kjenner som sagt ikkje Donne, men likte dette lange diktet/bøna som eg fann på poemhunter.com.

A Litany

I.
THE FATHER.
FATHER of Heaven, and Him, by whom
It, and us for it, and all else for us,
Thou madest, and govern'st ever, come
And re-create me, now grown ruinous:
My heart is by dejection, clay,
And by self-murder, red.
From this red earth, O Father, purge away
All vicious tinctures, that new-fashioned
I may rise up from death, before I'm dead.  

II.
THE SON.
O Son of God, who, seeing two things,
Sin and Death, crept in, which were never made,
By bearing one, tried'st with what stings
The other could Thine heritage invade ;
O be Thou nail'd unto my heart,
And crucified again ;
Part not from it, though it from Thee would part,
But let it be by applying so Thy pain,
Drown'd in Thy blood, and in Thy passion slain.  

III.
THE HOLY GHOST.
O Holy Ghost, whose temple I
Am, but of mud walls , and condensèd dust,
And being sacrilegiously
Half wasted with youth's fires of pride and lust,
Must with new storms be weather-beat,
Double in my heart Thy flame,
Which let devout sad tears intend, and let—
Though this glass lanthorn, flesh, do suffer maim—
Fire, sacrifice, priest, altar be the same.  

IV.
THE TRINITY.
O blessed glorious Trinity,
Bones to philosophy, but milk to faith,
Which, as wise serpents, diversely
Most slipperiness, yet most entanglings hath,
As you distinguish'd, undistinct,
By power, love, knowledge be,
Give me a such self different instinct,
Of these let all me elemented be,
Of power, to love, to know you unnumbered three.  

V.
THE VIRGIN MARY.
For that fair blessed mother-maid,
Whose flesh redeem'd us, that she-cherubin,
Which unlock'd paradise, and made
One claim for innocence, and disseizèd sin,
Whose womb was a strange heaven, for there
God clothed Himself, and grew,
Our zealous thanks we pour. As her deeds were
Our helps, so are her prayers ; nor can she sue
In vain, who hath such titles unto you.  

VI.
THE ANGELS.
And since this life our nonage is,
And we in wardship to Thine angels be,
Native in heaven's fair palaces
Where we shall be but denizen'd by Thee ;
As th' earth conceiving by the sun,
Yields fair diversity,
Yet never knows what course that light doth run ;
So let me study that mine actions be
Worthy their sight, though blind in how they see.  

VII.
THE PATRIARCHS.
And let Thy patriarchs' desire,
—Those great grandfathers of Thy Church, which saw
More in the cloud than we in fire,
Whom nature clear'd more, than us grace and law,
And now in heaven still pray, that we
May use our new helps right—
Be satisfied, and fructify in me ;
Let not my mind be blinder by more light,
Nor faith by reason added lose her sight.  

VIII.
THE PROPHETS.
Thy eagle-sighted prophets too,
—Which were Thy Church's organs, and did sound
That harmony which made of two
One law, and did unite, but not confound ;
Those heavenly poets which did see
Thy will, and it express
In rhythmic feet—in common pray for me,
That I by them excuse not my excess
In seeking secrets, or poeticness.  

IX.
THE APOSTLES.
And thy illustrious zodiac
Of twelve apostles, which engirt this All,
—From whom whosoever do not take
Their light, to dark deep pits throw down and fall ;—
As through their prayers Thou'st let me know
That their books are divine,
May they pray still, and be heard, that I go
Th' old broad way in applying ; O decline
Me, when my comment would make Thy word mine.  

X.
THE MARTYRS.
And since Thou so desirously
Didst long to die, that long before Thou couldst,
And long since Thou no more couldst die,
Thou in thy scatter'd mystic body wouldst
In Abel die, and ever since
In Thine ; let their blood come
To beg for us a discreet patience
Of death, or of worse life ; for O, to some
Not to be martyrs, is a martyrdom.  

XI.
THE CONFESSORS.
Therefore with Thee triumpheth there
A virgin squadron of white confessors,
Whose bloods betroth'd not married were,
Tender'd, not taken by those ravishers.
They know, and pray that we may know,
In every Christian
Hourly tempestuous persecutions grow ;
Temptations martyr us alive ; a man
Is to himself a Diocletian.  

XII.
THE VIRGINS.
The cold white snowy nunnery,
Which, as Thy Mother, their high abbess, sent
Their bodies back again to Thee,
As Thou hadst lent them, clean and innocent ;
Though they have not obtain'd of Thee,
That or Thy Church or I
Should keep, as they, our first integrity,
Divorce Thou sin in us, or bid it die,
And call chaste widowhead virginity.  

XIII.
THE DOCTORS.
The sacred academy above
Of Doctors, whose pains have unclasp'd, and taught
Both books of life to us—for love
To know Thy scriptures tells us, we are wrote
In Thy other book—pray for us there,
That what they have misdone
Or missaid, we to that may not adhere.
Their zeal may be our sin. Lord, let us run
Mean ways, and call them stars, but not the sun.  

XIV.
And whilst this universal quire,
That Church in triumph, this in warfare here,
Warm'd with one all-partaking fire
Of love, that none be lost, which cost Thee dear,
Prays ceaselessly, and Thou hearken too
—Since to be gracious
Our task is treble, to pray, bear, and do—
Hear this prayer, Lord ; O Lord, deliver us
From trusting in those prayers, though pour'd out
thus.  

XV.
From being anxious, or secure,
Dead clods of sadness, or light squibs of mirth,
From thinking that great courts immure
All, or no happiness, or that this earth
Is only for our prison framed,
Or that Thou'rt covetous
To them whom Thou lovest, or that they are maim'd
From reaching this world's sweet who seek Thee
thus,
With all their might, good Lord, deliver us.  

XVI.
From needing danger, to be good,
From owing Thee yesterday's tears to-day,
From trusting so much to Thy blood
That in that hope we wound our soul away,
From bribing Thee with alms, to excuse
Some sin more burdenous,
From light affecting, in religion, news,
From thinking us all soul, neglecting thus
Our mutual duties, Lord, deliver us.  

XVII.
From tempting Satan to tempt us,
By our connivance, or slack company,
From measuring ill by vicious
Neglecting to choke sin's spawn, vanity,
From indiscreet humility,
Which might be scandalous
And cast reproach on Christianity,
From being spies, or to spies pervious,
From thirst or scorn of fame, deliver us.  

XVIII.
Deliver us through Thy descent
Into the Virgin, whose womb was a place
Of middle kind ; and Thou being sent
To ungracious us, stay'dst at her full of grace ;
And through Thy poor birth, where first Thou
Glorified'st poverty ;
And yet soon after riches didst allow,
By accepting kings' gifts in th' Epiphany ;
Deliver us, and make us to both ways free.  

XIX.
And through that bitter agony,
Which is still th' agony of pious wits,
Disputing what distorted Thee,
And interrupted evenness with fits ;
And through Thy free confession,
Though thereby they were then
Made blind, so that Thou mightst from them have gone ;
Good Lord, deliver us, and teach us when
We may not, and we may, blind unjust men.  

XX.
Through Thy submitting all, to blows
Thy face, Thy robes to spoil, Thy fame to scorn,
All ways, which rage, or justice knows,
And by which Thou couldst show that Thou wast born ;
And through Thy gallant humbleness
Which Thou in death didst show,
Dying before Thy soul they could express ;
Deliver us from death, by dying so
To this world, ere this world do bid us go.  

XXI.
When senses, which Thy soldiers are,
We arm against Thee, and they fight for sin ;
When want, sent but to tame, doth war,
And work despair a breach to enter in ;
When plenty, God's image, and seal,
Makes us idolatrous,
And love it, not him, whom it should reveal ;
When we are moved to seem religious
Only to vent wit ; Lord, deliver us.  

XXII.
In churches, when th' infirmity
Of him which speaks, diminishes the word ;
When magistrates do misapply
To us, as we judge, lay or ghostly sword ;
When plague, which is Thine angel, reigns,
Or wars, Thy champions, sway ;
When heresy, Thy second deluge, gains ;
In th' hour of death, th' eve of last Judgment day ;
Deliver us from the sinister way.  

XXIII.
Hear us, O hear us, Lord; to Thee
A sinner is more music, when he prays,
Than spheres' or angels' praises be,
In panegyric alleluias ;
Hear us, for till Thou hear us, Lord,
We know not what to say ;
Thine ear to our sighs, tears, thoughts, gives voice and word ;
O Thou, who Satan heard'st in Job's sick day,
Hear Thyself now, for Thou in us dost pray.  

XXIV.
That we may change to evenness
This intermitting aguish piety ;
That snatching cramps of wickedness
And apoplexies of fast sin may die ;
That music of Thy promises,
Not threats in thunder may
Awaken us to our just offices ;
What in Thy book Thou dost, or creatures say,
That we may hear, Lord, hear us when we pray.  

XXV.
That our ears' sickness we may cure,
And rectify those labyrinths aright,
That we by heark'ning not procure
Our praise, nor others' dispraise so invite ;
That we get not a slipp'riness
And senselessly decline,
From hearing bold wits jest at kings' excess,
To admit the like of majesty divine ;
That we may lock our ears, Lord, open Thine.  

XXVI.
That living law, the magistrate,
Which to give us, and make us physic, doth
Our vices often aggravate ;
That preachers taxing sin, before her growth ;
That Satan, and envenom'd men—
Which will, if we starve, dine—
When they do most accuse us, may see then
Us to amendment hear them, Thee decline ;
That we may open our ears, Lord, lock Thine.
XXVII.
That learning, Thine ambassador,
From Thine allegiance we never tempt ;
That beauty, paradise's flower
For physic made, from poison be exempt ;
That wit—born apt high good to do—
By dwelling lazily
On nature's nothing be not nothing too ;
That our affections kill us not, nor die ;
Hear us, weak echoes, O, Thou Ear and Eye.  

XXVIII.
Son of God, hear us, and since Thou
By taking our blood, owest it us again,
Gain to Thyself, or us allow ;
And let not both us and Thyself be slain ;
O Lamb of God, which took'st our sin,
Which could not stick to Thee,
O let it not return to us again ;
But patient and physician being free,
As sin is nothing, let it nowhere be. 

[1] Philip H. Pfatteicher, Festivals and Commemorations,  Augsburg Publishing House, 1980. Side 141