Birgitta av Vadstena

Birgitta får ein openberring.
Illustrasjon frå Nordisk familjebok som no ligg på Commons.

I dag er det minnedagen for den mest kjente av alle dei nordiske helgenane, Birgitta av Vadstena, noko som er verdt å markere.

Birgitta vart født av rike foreldre rundt 1303, og som 13, 14-åring vart ho gifta bort til ein ung mann. Ho skal allereie ha hatt fleire visjonar på dette tidspunktet, og ville eigentleg helst gå i kloster. Ekteparet busette seg i nærleiken av Vadstena, og skal ha levd avhaldande dei første åra av ekteskapet, men fekk etterkvart åtte born og skal ha hatt eit godt ekteskap. Birgitta skal ha hatt "great influence over her noble and pious husband", og i heimen hadde ho ansvar for det religiøse livet til familien med fellesbøner og valfartar, mellom anna til Nidaros. Ho var tett knytt til hoffet og jobba for dei fram til ho drog på pilegrimsferd saman med mannen sin etter at dei hadde mista ein son i 1341.

Pilegrimsfreda gjekk mot Santiago de Compostela, og skulle verte svært viktig for det vidare livet hennar. På turen gjekk både ho og mannen i tankar om å gå i kloster og då dei kom attende drog mannen på vitjing til Alvastra cistercienserkloster der han døydde i 1344.

Dette vart det store vendepunktet for Birgitta. Ho gav vekk alt ho eigde til borna sine og ulike kyrkjer og gav seg askesen i vald. Dei første åra budde ho i klosteret i Alvastra. Der starta ho å få openberringane sine og gjekk også med planar om å grunnleggje sitt eige kloster. Grunnlaget for avgjerda om å starte eit nytt liv i kloster i staden for å vere saman med borna sine og dei kontaktane ho hadde i dei høgare samfunnslaga skal ha vore mykje i den såkalla kallsvisjonen hennar. Der skal ho ha høyrd Jesus seie følgjande:

Jeg taler ikke bare for din skyld, men for alle kristnes frelse... Du skal bli min brud og mitt talerør, du skal høre og se åndelige ting og himmelske hemmeligheter og min Ånd skal hvile over deg like til døden.
                                                                                 Den Hellige Birgitta og hennes verk, side 10.

Med dette i ballasten lagde ho ein klosterregel i 1345 og fekk kong Magnus til å gje tomt, pengar og arbeidskraft til eit nytt kloster. Kongen var villig til dette, men hjelpa gjekk over etter som kongen vart lei av kritikken frå Birgitta.

I 1349 fekk ho ei openberring om at ho skulle dra til Roma og vente på at paven skulle kome att frå Avignon og godkjenne klosterregelen hennar. I Roma fekk ho ganske snart selskap av dattera Katarina (seinare kjent som den salige Katarina av Vadstena) Dei fekk fatt i eit hus ved Piazza Farnese, og der vart Birgitta buande resten av livet, bortsett frå når ho var på valfart. I Roma levde ho eit asketisk, klosterliknande liv saman med dei andre folka i huset. Ho skal ha hatt særskilde helbredande evner og fekk framleis openberringar, mellom anna om at paven skulle kome attende til Roma. Dette skjedde i 1368 då Urban V kom attende. Han godkjente i 1370 klosterregelen for klosteret i Vadstena etter ein relativt grundig revisjon av den originale regelen. Birgitta var ikkje nøgd med revisjonen, men ein fekk ikkje godkjent ein ny regel før etter at ho var død.

I 1371 drog Birgitta på sin siste valfart. Ho drog til Det heilage landet og vitja Betlehem, Golgata, Jordanelva og andre stadar ein kjenner frå Jesu liv. Attende i Roma døydde ho 23. juli 1373. Liket vart tatt til Vadstena for å gravleggjast, og var ikkje i jorda før 4. juli 1374. På vegen nordover skal kista ha samla mange menneske og fleire teikn skal ha skjedd rundt kista. Vel framme vart ho gravlagt i klosterkyrkja som var under oppføring og Katarina tok over leiinga av klosteret. I oktober 1391 vart Birgitta heilagkåra av Bontifatus IX og 1999 utpeika til ein av fleire skytshelgenar for Europa av Johannes Paul II

Italiensk utgåve av Birgitta sine openberringar.
Biletet er henta frå Commons.

Birgitta hadde openberringar gjennom heile livet. Desse var stort sett i form av dialogar mellom henne og Jesus, Maria, englar eller helgenar som Frans av Assisi. Innhaldet i visjonane var variert. Tidebønene for klosteret vart diktert av ein engel, ho fekk informasjon om sonen og profetiar om paven i tillegg til Kristusmystikk og liknande. Eg vil avslutte med ei openberring Birgitta hadde i Betlehem på valfarten dit. Visjonen ligg trygt planta i middelaldersk tradisjon rundt Jesu fødsel, men står som ein artig kontrast til det ein høyrer om fødselen frå norske preikestolar rundt juletid.

Da jeg befant meg ved Herrens krybbe i Betlehem, så jeg en meget vakker gravid jomfru, kledt i en hvit kåpe og en tynn kjole, som lot meg tydelig se hennes jomfruelige kropp. Hennes underliv var meget hovent, for hun var allerede beredt til å føde. Med henne var det en meget prisverdig gammel mann, og de to hadde en okse og et esel med seg. Da de var kommet inn i grotten, bandt den gamle mannen oksen og eselet ved krybben, gikk ut og kom tilbake til jomfruen med et tent lys som han festet i veggen. Siden gikk han atter ut, for han skulle ikke selv være tilstede ved fødselen.
          Jomfruen tok skoene av sine føtter, tok av seg den hvite kåpen som hun bar, og dro sløret av sitt hode og la klærne ved siden av seg. Hun hadde altså kun kjolen på seg, og hennes vidunderlige gullskinnende hår var slått ut over hennes skuldre. Hun tok frem to små lin- og ullplagg, meget rene og fine; dem hadde hun bragt med seg for å svøpe barnet i, og også to andre små linplagg, ment for barnets hode, og hun la disse barneplaggene ved siden av seg for å han dem for hånden når hun trengte dem. Da alt var ferdig, falt jomfruen ærbødig på kne for å be, snudde ryggen mot krybben og løftet sitt hode; og med blikket festet på himmelen stod hun liksom i meditasjon og henrykkelse, beruset av guddommelig skjønnhet. Mens hun var nedsenket i bønn på denne måten, så jeg barnet bevege seg i hennes skjød, og i samme stund, ja på et øyeblikk, fødte hun sin sønn, og fra ham strålte et slikt vidunderlig lys at man ikke kunne sammenligne selve solen med det. Det vokslyset som den gamle mannen hadde satt der, spredte ikke noe skinn, for i det guddommelige lyset kom helt og holdent vokslysets skinn til å drukne. Og så snar og øyeblikkelig var denne fødsel at jeg ikke kunne iaktta eller merke hvordan eller med hvilken kroppsdel jomfruen fødte. Men jeg så straks det ærverdige barnet ligge klart skinnende på marken. Dets kropp var helt ren og fri fra enhver urenhet... Og jeg hørte vidunderlig klingende sang av engler. Den var meget skjønn...
          Og da hun kjente at hun hadde født, tilba hun gutten meget høvisk og med bøyet hode og sammenfoldede hender, og hun sa: "Vær velkommen min Gud, min Herre, min Sønn!" Da begynte gutten å gråte og liksom skjelve på grunn av kulden og det harde gulvet hvor han lå, han snudde seg sakte, strakte ut lemmene og søkte sin mors omsorg, og moren tok ham i sine hender, trykket ham mot sitt bryst og varmet ham ved kinnet og brystet med stor glede og mild moderlig medlidenhet. Sittende på gulvet la hun sin sønn i sitt fang og tok med fingrene om hans navlestreng, som straks ble avskåret. Siden begynte hun å svøpe ham omhyggelig, først i lin- og deretter i ullklærne... Siden svøpte hun barnets hode i de to linplaggene som hun hadde for hånden for formålet. Da dette var gjort, kom den gamle mannen inn, falt på kne på marken, tilba gutten og gråt av glede. Og ved fødselen skiftet jomfruen ikke farge og ble syk eller mistet sin kroppskraft, som det pleier å skje med andre barselskvinner... Siden reiste hun seg med gutten i sine armer, og hun og Josef la ham i krybben, og knelende tilba de ham med umåtelig glede og fryd.
                                                                        Den Hellige Birgitta og hennes verk, side 23-24.

Dei to sitata er henta frå Den Hellige Birgitta og hennes verk av Klara Mørkeset, Maximilian Kolbe Utgivelser, Oslo, 1997.