Karl Barth om Gud og verda

Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

I dag er det 126 år sidan Karl Barth vart fødd. Han var ein av dei største, om ikkje den største teologen i det tjuande hundreåret, Pius XII kalla han for ikkje mindre enn den største teologen sidan Thomas Aquinas.

Barth skreiv viktige verker som ein kommentar til Romarbrevet, noko vi kjem attende til, og monsterverket Kirchliche Dogmatik som er på 13 band og 8676 sider. Då nazistane tok makta i Tyskland var han ein av dei sentrale personane i etableringa av Bekennende Kirche, ei kyrkje som stod i opposisjon til den nazifiserte protestantiske kyrkja i landet. Han skreiv Barmenerklæringa, eit skrift som hadde same funksjon i Tyskland som Kirkens grunn hadde i Norge, og var ein sterk nazimotstandar heile krigen.

Eit anna interessant punkt med Barth er at han, mannen Princeton Theological Seminary seier at vert sett på som ein moderne kyrkjefar, i 35 år budde saman med ei konkubine. Etter å ha vore gift i tolv år kunngjorde han at ei ung studine, Charlotte von Kirchbaum, skulle flytte inn saman med han, kona og borna deira. Dette gjorde ho, og eit underleg trepersonssamliv som vert skildra som «convoluted, extremely painful for all concerned, yet not without integrity and joys», starta. Dette er viktig for Barth, for dei 35 åra dette varte var «exactly the years of Barth's most productive intellectual life. As his unique student, critic, researcher, advisor, collaborator, companion, assistant, spokesperson, and confidant, Charlotte von Kirschbaum was indispensable to him. He could not have been what he was, or have done what he did, without her.» Mange store menn har ting i liva sine ein må undre seg over. Barth skil seg ikkje frå dette, tvert om er det kanskje han som har eit av dei raraste aspekta i livet sitt, nettopp med denne konkubinehistoria.

Eg vil sitere frå Romarbrevskommentaren hans, slik dette er attgjeve i The Christian Theology Reader. No når debatten om kristentru og naturvitskap har blussa opp rundt på nettet og andre stader, viser Barth klart og tydeleg kvifor dette er ein unødig debatt, sjølv om det er noko anna han snakkar om her. Gud er utanfor verda i den forstand at vi ikkje kan kjenne eller forstå Gud på anna måte enn gjennom det han har openberra for oss. Å forsøke å stadfeste eller avkrefte Gud gjennom naturvitskap er umogeleg, då Gud ligg utanfor det vi kan nå med desse metodane. Derfor skal ikkje kristne vere redd for naturvitskap, og ingen treng tru naturvitskapen kan avkrefte Gud. Kjem ein seg vekk frå den blindgata vil religionsdebatten verte mykje meir fruktbar.

[Paul] appeals only to the authority of God. This is the ground of his authority. There is no other.
Paul is authorized to deliver—the Gospel of God. He is commissioned to hand over to men something quite new and unprecedented, joyful and good,—the truth of God. Yes, precisely —of God ! The Gospel is not a religious message to inform mankind of their divinity or to tell them how they may become divine. The Gospel proclaims a God utterly distinct from men. Salvation comes to them from Him, because they are, as men, incapable of knowing Him, and because they have no right to claim anything from Him. The Gospel is not one thing in the midst of other things, to be directly apprehended and comprehended. The Gospel is the Word of the Primal Origin of all things, the Word which, since it is ever new, must ever be received with renewed fear and trembling.
[...]
Jesus Christ our Lord. This is the Gospel and the meaning of history. In this name two worlds meet and go apart, two planes intersect, the one known and the other unknown. The known plane is God's creation, fallen out of its union with Him, and therefore the world of the 'flesh' needing redemption, the world of men, and of time, and of things—our world. This known plane is intersected by another plane that is unknown— the world of the Father, of the Primal Creation, and of the final Redemption. The relation between us and God, between this world and His world, presses for recognition, but the line of intersection is not self-evident. The point on the line of intersection at which the relation becomes observable and observed is Jesus, Jesus of Nazareth, the historical Jesus 

Henta frå Alister E. Mc.Grath (red), The Christian Theology Reader, 2nd ed., Blackwell Publishing, 2001. Side 216-217. Står originalt i  Karl Barth, The Epistle to the Romans, Oxford University Press, 1933, Side 28-29