Mannskapsbytte i kyrkja

Juni har vore ein tapsmånad for kyrkja i Norge. Først døydde Arnfinn Haram 10. juni, før Ove Conrad Hanssen døydde 25. juni. Desse to stod i ulike leirar i kyrkjenorge, men hadde til felles eit brennande engasjement for kyrkja og for at kyrkja skal vere relevant for samfunnet rundt seg.

Kykja har mista to visjonsbærarar i dette arbeidet, men visjonane er her framleis. Det er vi som er att i kyrkja som må løfte visjonen fram og gjere han verkeleg. Vi må ta opp ballen og føre arbeidet vidare.

Kyrkja er i stadig endring, det har ho vore i 2000 år. Folk kjem til og folk fell frå. Nokre vert fødde, nokre døyr. I desse omskiftingane har kyrkja alltid stått fast, og vil alltid stå fast. Kyrkja er Kristi kropp på jorda, og vi er lemmer på kroppen. Lemmer som skal nå ut til samfunnet rundt oss. Den beste måten å heidre minnet til desse to, og alle andre som har gått føre oss i trua er å jobbe for at kyrkja stadig når nye menneske og stadig er relevant for samfunnet.

Eg sluttar med ei bøn frå ei bok Ove Conrad anbefalte meg medan eg gjekk på Misjonshøgskulen, The Book of Uncommon Prayer.

God, we are on the path. Though it seems we may be alone at times, we know we're on the right path. Your words light our way in the darkness and guide us like the stars. Your truth corrects us, encourages us, binds us, and lifts us up. We are believers in the Word; therefore we are all teachers of the Word. And we are all students. We are all encouragers. We are all lights. Help us to show the world your love. The world is a thirsty place right now, God. The eyes and throats of your children are caked with dust. Help us give them relief , God. Help us give them rest. Transform us into cool water and pour us all over your tired, thirsty children so that the world may see your love through us. Even to those who mock us and hate us. Giving your love to the world is like trying to empty the ocean with a spoon: There's way more of your love than we can imagine. Let us bring your water to the world. Those who walk in the desert will listen. And they will drink. Amen.[1] 

[1] Steven L. Case, The Book of Uncommon Prayer. Contemplative and Celebratory Prayers and Worship Services for Youth Ministry, Youth Specialies, 2002. Side 77.

Den koselegaste guden i pantheonet? V

Ein fantastisk agam frå Sør-India. Slike dyr er mellom dei
Tū-te-wanawana er far til.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Det er på tide med ein ny tur til Pantheon for å sjå kven som er koselegast. Denne gangen skal vi møte på ein guddom maoriane på New Zeeland har dyrka.

Tū-te-wanawana vert i tradisjonell maori-religion rekna som faren og vernar til alle reptil. Han skal i enkelte tradisjonar ha vore halvt menneske, halvt reptil og skal også ha fått menneskeborn i tillegg til reptilar, noko som burde fryde den steingalne David Icke som hevdar at folk som George W. Bush, dronning Elizabeth og andre eigentleg er reptil.

For å gå attende til Tū-te-wanawana så er historien hans at han måtte flykte frå ein krig i himmelen. For å kome vekk frå krigen gøymde han seg i skogen og vart samstundes far til alle reptil.

Kriteriet i konkuransen om å vere den koselegaste guden i pantheonet går utelukkande på utsjånad. eg har ikkje klart å finne noko bilete av Tū-te-wanawana, men ein kar som er halvt reptil må jo sjå strålande ut, så nominasjonen står støtt utan bilete. Når det er sagt kan eg ikkje la denne sjansen til å få med nokre flotte reptilbilete gå frå meg, så vi kosar oss med nokre flotte bilete plukka frå dei utvalde reptilbileta på Wikimedia Commons, alle er sjølvsagt etterkomarar etter Tū-te-wanawana.

Ein fantastisk grøn mamba.
Biletet er frå Wikimedia Commons.

Ein majestetisk iguan.
Biletet er frå Wikimedia Commons.

To gekkoar i kamp.
Biletet er frå Wikimedia Commons.

Også ein alligator må geispe ein gong iblant.
Biletet er frå Wikimedia Commons.

Oterteneste

Cuthbert ber, og får tørka beina av otrar
medan ein annan munk ser på.
Biletet er frå 1200-talet og illustrerer Bedas
hagiografi. Fila ligg på Wikimedia Commons.

I dag såg eg ein sprek krabat som symde over Alverstraumen. Om dette var ein mink eller oter er eg ikkje sikker på, men dyret var i alle fall god til å symje og kom seg raskt over i den sterke straumen. Uansett fekk det meg til å undre om ein finn mink eller oter i kyrkjehistoria, så eg såg kva eg fann og kom opp med eit par helgenar som hadde hyggeleg kontakt med otrar. Den heilage Kevin skal ha fått laks til heile kommuniteten sin frå ein oter, men det er Cuthbert av Lindisfarne vi stoppar opp med i dag.

Cuthbert er i fylgje Oxford Dictionary of Saints den mest populære helgenen i Nord-England, noko på grunn av livet hans, men mest på grunn av at liket etter han skal ha vore i tipp-topp stand i fleire hundreår etter at han døydde. Cuthbert var munk og biskop på Lindisfarne og levde fram til 687. Deler av livet var han og einebuar.

Han vart eigentleg utpeika til biskop i eit anna bispedøme, men dei to bispane bytta seg imellom, og Cuthbert enda opp med Lindisfarne. Der var han berre biskop i to år før han døydde. Han skal ha hatt ein ekstraordinær sjarme, vore svært dyktig og hadde eigne gåver for å helbrede sjuke og profetere.

Etter at det kom båtlass med nordmenn til Lindisfarne i 875, vart relikvia av han flytta rundt, før dei til slutt enda opp i Durham, der han ligg no.

Det kan er nok meir å seie om Cuthbert, men no gjev vi i staden ordet til Beda som fortel om korleis to otrar gjorde Cuthbert klar til tidebøn i klosteret:

WHEN this holy man was thus acquiring renown by his virtues and miracles, Ebbe, a pious woman and handmaid of Christ, was the head of a monastery at a place called the city of Coludi, remarkable both for piety and noble birth, for she was half-sister of King Oswy. She sent messengers to the man of God, entreating him to come and visit her monastery. This loving message from the handmaid of his Lord he could not treat with neglect, but, coming to the place and stopping several days there, he confirmed, by his life and conversation, the way of truth which he taught. 

Here also, as elsewhere, he would go forth, when others were asleep, and having spent the night in watchfulness return home at the hour of morning-prayer. Now one night, a brother of the monastery, seeing him go out alone followed him privately to see what he should do. But he when he left the monastery, went down to the sea, which flows beneath, and going into it, until the water reached his neck and arms, spent the night in praising God. When the dawn of day approached, he came out of the water, and, falling on his knees, began to pray again. Whilst he was doing this, two quadrupeds, called otters, came up from the sea, and, lying down before him on the sand, breathed upon his feet, and wiped them with their hair after which, having received his blessing, they returned to their native element. Cuthbert himself returned home in time to join in the accustomed hymns with the other brethren. The brother, who waited for him on the heights, was so terrified that he could hardly reach home; and early in the morning he came and fell at his feet, asking his pardon, for he did not doubt that Cuthbert was fully acquainted with all that had taken place. To whom Cuthbert replied, " What is the matter, my brother ? What have you done? Did you follow me to see what I was about to do? I forgive you for it on one condition,-that you tell it to nobody before my death." In this he followed the example of our Lord, who, when He showed his glory to his disciples on the mountain, said, " See that you tell no man, until the Son of man be risen from the dead." When the brother had assented to this condition, he give him his blessing, and released him from all his trouble. The man concealed this miracle during St. Cuthbert's life; but, after his death, took care to tell it to as many persons as he was able.[1]

Om nokon har andre artige forteljingar med otrar, mink eller liknande dyr frå historia er det hyggeleg om dei deler.

[1] Beda si The Life and Miracles of St. Cuthbert, Bishop of Lindesfarne finn ein på Mediveal Sourcebook på den flotte nettstaden til Fordham University.

Irland - Landet der relikviene ikkje får vere i fred

Denne gongen var det dette relikvieskrinet tjuvar tok med seg.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

Ved tidelegare høve har St. Isidors minne tatt på seg å opplyse om kva som skjer med relikviene i Irland. Der har det i det siste nemleg skjedd underlege ting med det eine relikvie etter det andre. Endå ein gong har ei relikvie blitt henta ut frå ei kyrkje av folk som strengt tatt ikkje skulle ha det, og sidan det er grunn til å tru at norske bladfykar heller ikkje no vel å omtale dette tar St. Isidors minne samfunnsansvar.

I helga spaserte ein mann inn i St Manchan's Church. Han gjekk fram til relikvieskrinet etter den heilage Manchan, drog ei hette over anletet, tok på seg hanskar og braut seg inn i monteret der sjølve skrinet stod. Så røska han det laus frå festa og bar det 30 kilo tunge skrinet ut medan alarmen hylte. Ute stod det ein bil og venta på han, og tjuvane forsvann med skrinet. Heile tjuveriet vart filma av overvakingskamera og tok rundt 65 sekund. Skrinet tjuvane tok med seg er rundt 900 år gamalt og er verdt rundt 20 millionar euro. Det vart laga av munkar på 1100- talet og skal vere det flottaste relikvieskrinet i Irland og noko av det finaste ein har av kristen kunst frå middelalderen.

Tidlegare om relikvietjuveria i Irland
*Relikviesamlar på ville vegar? (6. mars)
*Relikvier mot fyllesjuke og for auka potens? (27. april)

Denne gongen tok politiet det ein reknar med er tjuvane i løpet av kort tid. Dei fann ikkje skrinet saman med dei, men heldigvis kom dette til rette litt seinare. Sansynlegvis i uskadd stand. Politiet reknar ikkje med at det er ein undergrunnsmarknad for slike ting, men ser for seg at ein ville bruke skrinet til utpressing eller liknande.

Frå før har kyrkjene i Irland opplevd at folk har henta ut ein bit av krossen til Jesus og kisten til skallen til Brigida. Krossbiten kom attende, men det gjorde ikkje hjarta til Laurence O'Toole som vart stole i mars. Politiet ser sjølvsagt ein samanheng mellom desse sakene, og dei som forsynte seg av helgenskrinet i helga måtte også snakke om hjarta frå Dublin.

Desse relikvietjuveria i Irland er underlege greier, og vi får inderleg vone at ein snart finn att hjarta og at relikvietjuveria tar slutt!

Den mest skadelege organismen i historia

Thomas Midgley Jr.
Biletet er henta frå engelsk Wikipedia.

I dag, på verdsmiljødagen, høver det å nemne mannen som miljøhistorikaren J.R. McNeil har sagt at hadde «more impact on the atmosphere than any other single organism in earth history»,[1] og då han sa dette var det ikkje positivt meint.

Mannen med denne tvilsame æra er den amerikanske ingeniøren og oppfinnaren Thomas Midgley Jr. Det var ikkje vond vilje som gjorde at det han gjorde fekk katastrofale følgjer for klimaet, men han hadde ei eiga evne til å finne opp ting som ikkje slo heldig ut, verken for han eller andre. Han hadde eit godt rykte medan han levde, men i ettertid kan ein kanskje tenke at det hadde vore best om han hadde vore hakket mindre kreativ, som Bill Bryson seier i A Short History of Nearly Everything: «Midgley was an engineer by training and the world would no doubt have been a safe place if he had stayed so. Instead, he developed an interest in the industrial applications of chemistry.»[2]

I 1921 fann han ut at om en blanda bly i bensinen gjekk bilmotorar mykje betre. Dette slo godt an. Ein var klar over at bly ikkje var det sunnaste for menneskekroppen, og kalla derfor ikkje det dei blanda i bensinen for «bly», men «ethyl», noko dei meinte hadde ein «sunnare» klang.

I 1924 vart Midgley sjuk av blyforgifting, men det hindra han ikkje i å standhaftig hevde at ethyl var ufarleg i ein demonstrasjon for pressa som hadde byrja å snuse i kva det var som gjorde at fabrikkarbeidarane som lagde dette stoffet hadde svært høge døds- og skadetal. For pressa helte han stoffet over hendene sine og pusta inn dampen frå det i eit heilt minutt og hevda at dette kunne han gjere utan skade kvar einaste dag. Det kunne han sjølvsagt ikkje. Bly i lufta har gjort store skader på menneske, dyr og natur sidan han gjorde sin katastrofale oppfinning

For prestasjonen med å forbetre bensinen fekk Midgley høg status mellom industrifolka, men han skulle sikte høgare, og samstundes gjere meir skade. På 1920-talet var kjøleskap livsfarlege, då gassen som var i dei var svært giftig. Midgley ville gjere noko med dette, og «[w]ith an instinct for the regrettable that was almost uncanny, he invented chlorofluorocarbons»,[3] eller KFK som vi seier på norsk. Den nye oppfinninga fekk raskt ei enorm utbreiing i kjøleskap, sprayboksar og mykje anna, noko som sjølvsagt var katastrofalt. På 1980-talet fann ein ut at desse gassane bryt ned ozonlaget i stor skala, og etter å ha gjort mykje skade vart dei forbode. Bill Bryson seier at desse gassane «may ultimately prove to be just about the worst invention of the twentieth century».[4] På grunn av den lange nedbrytingstida reknar McNeil med at dei vil bryte ned ozonlaget heilt fram til 2087, trass i at dei vart forbode på 1980-talet. Han reknar samstundes med at frå 1970 og til no har mellom 10 og 20 000 menneske døyd kvart år på grunn av den auka strålinga som har kome som fylgje av det tynne ozonlaget. Og det er berre menneske...[5]

Midgley var nok ein stor oppfinnar, trass alt. Han vart president i American Chemical Society, vann alle dei viktige kjemikarprisane i USA og han hadde over hundre patentar, mellom anna desse to som gjorde så stor skade.

Mange menneske har døydd som direkte og ikkje minst indirekte fylgje av desse to oppfinningane, men også Thomas Midgley døydde på grunn av ein av sine eigne oppfinningar. Han fekk polio og vart invalidisert, men som den gode oppfinnaren han var kom han opp med eit sinnrikt system for å kome seg opp av senga. Systemet bestod av motoriserte trinser og selar som løfta og snudde på han i senga. 2. november 1944 klarte han å kome feil inn i selane og vart kvelt.

[1] J.R. McNeil, Something New Under the Sun: An Environmental History of the Twentieth-Century World, side 111.
[2] Bill Bryson, A Short History of Nearly Everything, side 193
[3] Ibid, side 195
[4] Ibid, side 196
[5] Something New Under the Sun, side 114

Vi drar til Atlantis!

Kaptein Nemo og Aronnax ser utover Atlantis.
Slik eg forstår det var dette biletet med i fyrste-
utgåva av boka, og ligg no på Wikimedia Commons.

Ein tur til Atlantis har dukka opp som høgst naudsynt, av den enkle grunn at eg må sitere Jules Verne. I En verdensomseiling under havet dukkar nemleg Atlatis opp i ei scene som er nydeleg vakker og gjev underteikna eit brennande ynskje om snarast å dra til Atlantis.

Situasjonen er som fylgjer: Professor Pierre Aronnax har saman med to andre blitt med på ein heller ufrivillig seilas under sjøen med den mystiske Kaptein Nemo i undervassbåten «Nautilus». Nemo viser dei alt det fantastiske ein finn på havbotnen, og ein dag tar han med seg Aronnax ut på ei vandring på havbotnen. Etter at dei har gått ei god stund og klatra opp på eit undersjøisk fjell gjev eg ordet til Aronnax si skildring:

At fifty feet above the peak, in the midst of a rain of stones and scoriæ, a large crater was vomiting forth torrents of lava which fell in a cascade of fire into the bosom of the liquid mass. Thus situated, this volcano lit the lower plain like an immense torch, even to the extreme limits of the horizon. I said that the submarine crater threw up lava, but no flames. Flames require the oxygen of the air to feed upon and cannot be developed under water; but streams of lava, having in themselves the principles of their incandescence, can attain a white heat, fight vigorously against the liquid element, and turn it to vapour by contact. 

Rapid currents bearing all these gases in diffusion and torrents of lava slid to the bottom of the mountain like an eruption of Vesuvius on another Terra del Greco 

There indeed under my eyes, ruined, destroyed, lay a town—its roofs open to the sky, its temples fallen, its arches dislocated, its columns lying on the ground, from which one would still recognise the massive character of Tuscan architecture. Further on, some remains of a gigantic aqueduct; here the high base of an Acropolis, with the floating outline of a Parthenon; there traces of a quay, as if an ancient port had formerly abutted on the borders of the ocean, and disappeared with its merchant vessels and its war-galleys. Farther on again, long lines of sunken walls and broad, deserted streets—a perfect Pompeii escaped beneath the waters. Such was the sight that Captain Nemo brought before my eyes! 

Where was I? Where was I? I must know at any cost. I tried to speak, but Captain Nemo stopped me by a gesture, and, picking up a piece of chalk-stone, advanced to a rock of black basalt, and traced the one word:

ATLANTIS 

What a light shot through my mind! Atlantis! the Atlantis of Plato, that continent denied by Origen and Humbolt, who placed its disappearance amongst the legendary tales. I had it there now before my eyes, bearing upon it the unexceptionable testimony of its catastrophe. The region thus engulfed was beyond Europe, Asia, and Lybia, beyond the columns of Hercules, where those powerful people, the Atlantides, lived, against whom the first wars of ancient Greeks were waged. 

Thus, led by the strangest destiny, I was treading under foot the mountains of this continent, touching with my hand those ruins a thousand generations old and contemporary with the geological epochs. I was walking on the very spot where the contemporaries of the first man had walked. 

Whilst I was trying to fix in my mind every detail of this grand landscape, Captain Nemo remained motionless, as if petrified in mute ecstasy, leaning on a mossy stone. Was he dreaming of those generations long since disappeared? Was he asking them the secret of human destiny? Was it here this strange man came to steep himself in historical recollections, and live again this ancient life—he who wanted no modern one? What would I not have given to know his thoughts, to share them, to understand them! We remained for an hour at this place, contemplating the vast plains under the brightness of the lava, which was some times wonderfully intense. Rapid tremblings ran along the mountain caused by internal bubblings, deep noise, distinctly transmitted through the liquid medium were echoed with majestic grandeur. At this moment the moon appeared through the mass of waters and threw her pale rays on the buried continent. It was but a gleam, but what an indescribable effect! The Captain rose, cast one last look on the immense plain, and then bade me follow him.

Den som kunne vore der med dei!

Eit kart over Atlantis frå ei gresk bok frå 1891.
Biletet ligg på Wikimedia Commons.

Det var Platon som først fortalde oss om Atlantis, sjølv om han kanskje hadde forteljinga frå nokon andre. I Timaios skreiv han:

Many great and wonderful deeds are recorded of your state in our histories. But one of them exceeds all the rest in greatness and valour. For these histories tell of a mighty power which unprovoked made an expedition against the whole of Europe and Asia, and to which your city put an end. This power came forth out of the Atlantic Ocean, for in those days the Atlantic was navigable; and there was an island situated in front of the straits which are by you called the Pillars of Heracles; the island was larger than Libya and Asia put together, and was the way to other islands, and from these you might pass to the whole of the opposite continent which surrounded the true ocean; for this sea which is within the Straits of Heracles is only a harbour, having a narrow entrance, but that other is a real sea, and the surrounding land may be most truly called a boundless continent. Now in this island of Atlantis there was a great and wonderful empire which had rule over the whole island and several others, and over parts of the continent, and, furthermore, the men of Atlantis had subjected the parts of Libya within the columns of Heracles as far as Egypt, and of Europe as far as Tyrrhenia. This vast power, gathered into one, endeavoured to subdue at a blow our country and yours and the whole of the region within the straits; and then, Solon, your country shone forth, in the excellence of her virtue and strength, among all mankind. She was pre-eminent in courage and military skill, and was the leader of the Hellenes. And when the rest fell off from her, being compelled to stand alone, after having undergone the very extremity of danger, she defeated and triumphed over the invaders, and preserved from slavery those who were not yet subjugated, and generously liberated all the rest of us who dwell within the pillars. But afterwards there occurred violent earthquakes and floods; and in a single day and night of misfortune all your warlike men in a body sank into the earth, and the island of Atlantis in like manner disappeared in the depths of the sea. For which reason the sea in those parts is impassable and impenetrable, because there is a shoal of mud in the way; and this was caused by the subsidence of the island.

Og sidan dette har folk undra seg på kvar denne sivilisasjonen hadde vore. Og kanskje i minst like stor grad om denne sivilisasjonen har vore...

Eg reknar meg som vonande agnostikar med tanke på Atlantis sin eksistens. Det er vanskeleg å avskrive at noko kan ha eksistert og blitt øydelagt i samband med eit vulkanutbrot eller liknande, men eit stort kontinent verkar lite truleg. Det gjer sjølvsagt også alle dei spinnville historiene som sirkulerer om alt dei hadde der av teknologi og likande. Men eg likar å vone at ein stad i havet ligg det ein vakker sivilisasjon som vart slukt av havet ein gong for lenge sidan og berre ventar på at nokon skal finne han att. Då satsar eg på at nokon ser det økonomiske potensialet og sporenstreks set opp turist-turar med u-båt, slik at eg og kan sjå det Nemo og Aronnax såg. Fram til då får eg nøye med med Jules Verne, noko som slett ikkje er ein dårleg erstatning.