onsdag 13. juni 2012

Oterteneste

Cuthbert ber, og får tørka beina av otrar
medan ein annan munk ser på.
Biletet er frå 1200-talet og illustrerer Bedas
hagiografi. Fila ligg på Wikimedia Commons.
I dag såg eg ein sprek krabat som symde over Alverstraumen. Om dette var ein mink eller oter er eg ikkje sikker på, men dyret var i alle fall god til å symje og kom seg raskt over i den sterke straumen. Uansett fekk det meg til å undre om ein finn mink eller oter i kyrkjehistoria, så eg såg kva eg fann og kom opp med eit par helgenar som hadde hyggeleg kontakt med otrar. Den heilage Kevin skal ha fått laks til heile kommuniteten sin frå ein oter, men det er Cuthbert av Lindisfarne vi stoppar opp med i dag.

Cuthbert er i fylgje Oxford Dictionary of Saints den mest populære helgenen i Nord-England, noko på grunn av livet hans, men mest på grunn av at liket etter han skal ha vore i tipp-topp stand i fleire hundreår etter at han døydde. Cuthbert var munk og biskop på Lindisfarne og levde fram til 687. Deler av livet var han og einebuar.

Han vart eigentleg utpeika til biskop i eit anna bispedøme, men dei to bispane bytta seg imellom, og Cuthbert enda opp med Lindisfarne. Der var han berre biskop i to år før han døydde. Han skal ha hatt ein ekstraordinær sjarme, vore svært dyktig og hadde eigne gåver for å helbrede sjuke og profetere.

Etter at det kom båtlass med nordmenn til Lindisfarne i 875, vart relikvia av han flytta rundt, før dei til slutt enda opp i Durham, der han ligg no.

Det kan er nok meir å seie om Cuthbert, men no gjev vi i staden ordet til Beda som fortel om korleis to otrar gjorde Cuthbert klar til tidebøn i klosteret:
WHEN this holy man was thus acquiring renown by his virtues and miracles, Ebbe, a pious woman and handmaid of Christ, was the head of a monastery at a place called the city of Coludi, remarkable both for piety and noble birth, for she was half-sister of King Oswy. She sent messengers to the man of God, entreating him to come and visit her monastery. This loving message from the handmaid of his Lord he could not treat with neglect, but, coming to the place and stopping several days there, he confirmed, by his life and conversation, the way of truth which he taught. 
Here also, as elsewhere, he would go forth, when others were asleep, and having spent the night in watchfulness return home at the hour of morning-prayer. Now one night, a brother of the monastery, seeing him go out alone followed him privately to see what he should do. But he when he left the monastery, went down to the sea, which flows beneath, and going into it, until the water reached his neck and arms, spent the night in praising God. When the dawn of day approached, he came out of the water, and, falling on his knees, began to pray again. Whilst he was doing this, two quadrupeds, called otters, came up from the sea, and, lying down before him on the sand, breathed upon his feet, and wiped them with their hair after which, having received his blessing, they returned to their native element. Cuthbert himself returned home in time to join in the accustomed hymns with the other brethren. The brother, who waited for him on the heights, was so terrified that he could hardly reach home; and early in the morning he came and fell at his feet, asking his pardon, for he did not doubt that Cuthbert was fully acquainted with all that had taken place. To whom Cuthbert replied, " What is the matter, my brother ? What have you done? Did you follow me to see what I was about to do? I forgive you for it on one condition,-that you tell it to nobody before my death." In this he followed the example of our Lord, who, when He showed his glory to his disciples on the mountain, said, " See that you tell no man, until the Son of man be risen from the dead." When the brother had assented to this condition, he give him his blessing, and released him from all his trouble. The man concealed this miracle during St. Cuthbert's life; but, after his death, took care to tell it to as many persons as he was able.[1]
Om nokon har andre artige forteljingar med otrar, mink eller liknande dyr frå historia er det hyggeleg om dei deler.

[1] Beda si The Life and Miracles of St. Cuthbert, Bishop of Lindesfarne finn ein på Mediveal Sourcebook på den flotte nettstaden til Fordham University.

3 kommentarer:

bombadil sa...

Er vel lite sannsynlig at mink opptrer, ettersom den er en importert art fra Nord-Amerika, og det meste av kirkehistorien skjedde før vi begynte med pelsdyroppdrett (og tilhørende rømminger) av arter derfra.

Arve Kjell Uthaug sa...

Oter og mink er flotte dyr begge to. Eg har inntrykk av at oteren har kome meir tilbake igjen i ytre Nordhordland dei siste ti åra, etter tilsynelatande å ha våre borte i fleire tiår.

Så kanskje det var ein oter du såg; men det kan sjølvsagt òg ha vore den tilpassingsdyktige - og litt mindre - amerikanaren.

Steinar Sneås Skauge sa...

Eg hellar nok mest til at det var ein mink eg såg, sjølv om halen kunne minne om ein oter. Det var uansett oppe frå brua, og der er det eit godt stykke ned til sjøen der han symde og fjæresteinane der han gjekk i land. Eg skal derfor ikkje vere særleg bombastisk på verken det eine eller det andre. God til å symje var han i alle fall.

Uansett lot eg tvilen kome oteren til gode, sidan eg ikkje fann nokre forteljingar med mink.

Om Bombadil har gode forteljingar med mink eller oter som ikkje er frå kyrkjehistoria, er dei like velkomne som dei med dyr som har blanda seg inn i dei sakrale sfærer.

Legg inn en kommentar