Hildegard von Bingen om nattverden

Det vesttyske postvesenet heidra Hildegard med eit eige
frimerke i samband med at det var 800 år sidan ho døydde i
1979. Biletet er henta frå Wikimedia Commons.

I dag er det minnedag for Hildegard von Bingen. Dette er ei dame det er så mykje å seie om at tida ikkje strekk til no. Ein kan ikkje fatte seg i korte ordelag om ei som var banebrytande innan teologi, botanikk, medisin og musikk. I staden vil eg dele ein visjon ho hadde. Visjonen har eg tidlegare brukt som preike på ei morgongudsteneste for prestar der vi skulle feire nattverd saman.

Hildegard tar oss med til kjerna av nattverden og den funkjsonen Kyrkja har som formidlar av nådemidla i verda, på ein måte som er like aktuell i dag som for ni hundre år sidan.

Overstrømmet av hans blod, som veltet ut av hans side, ble hun gitt ham til brud av den himmelske Fader og mottok som kosteligste bryllupsgave hans kjøtt og blod. Og jeg hørte, hvordan stemmen fra himmelen sa til ham: ”Min sønn, her er din brud som skal gjennføde mitt folk. Hun skal være dets Moder. Sjelene skjenker hun livet ved den frelsende gjennfødelse av vann og ånd.”Da ble hennes krefter styrket, og nå kom et alter tilsyne som hun hyppig tredde fram forran – Igjen og igjen så hun med dyp ærefrykt på sin brudegave og viste den frem for den himmelske Fader og hans engler. Da så jeg en prest, ikledt de hellige klær, tre forran alteret for å feire de guddommelige hemmeligheter, og plutselig kom det en lysglans fra himmelen. Engler fulgte etter, og lyset bølget om alteret. Slik forble det inntil presten fjernet seg etter det hellige offer. Etter at fredens evangelium var fremsagt og offergaven til konsekrasjonen var lagt parat på alteret, sang presten lovsangen til den allmektige Gud: ”Sanctus, Sanctus, Sanctus, Deus Sabaoth”, og innledet det uutsigelige mysterium. I det øyeblikk åpnet himmelen seg. En lysbølge som av ild av ubeskrivelig klarhet falt ned på offergavene og gjennomstrømmet dem helt med sin herlighet, likesom solen gjennomtrenger den gjennstand som den bestråler med sitt lys. Og det strålende lys løftet offergaven til usynlige høyder i himmelens innerste dyp og senket den igjen ned på alteret, likesom et menneske i sitt åndedrag puster luften inn og ut. Selv om offergaven for menneskets øye enda så ut som brød og vin, var de nå forvandlet til sant kjøtt og sant blod. Derfor så jeg også samtidig for mine øyne som i et speil symboler på vår frelsers fødsel, lidelse, gravleggelse, oppstandelse og himmelfart, slik som det skjedde i Guds enbårne sønns jordiske liv. Men da presten fremførte sangen om det uskyldige lam ”Agnus Dei, Qui tollis peccata mundi”, og gjorde seg klar for den hellige kommunionen trakk det strålende lys seg tilbake. Himmelen lukket seg, men jeg hørte fra dens indre en stemme: ”Spis og drikk min Søns legeme og blod, for at Evas synd kan slettes og du kan gå inn i din rettmessige arv.”

Teksten er henta frå Kirsten Kjærulff: Den ildfylte kraft. Middelalderens mystik hos Hidegard af Bingen. Gyldendal, København, 1992 s. 179-180