Fastetankar

Vi går straks inn i fastetida, og eg har tenkt litt gjennom dette for mi eiga del. Eg har også sett kva ein har skreve om fastetida på kirken.no og kva Bernt Eidsvig skriv på katolsk.no.

Fastetida verkar lett framand for oss. Særleg i den lutherske tradisjonen, der alt som luktar av gjerningstru vert skydd som pesten, framstår fasten som vanskeleg. Særleg fordi dette er noko vi ser i NT at også Jesus praktiserte.

Både katolsk.no og kirken.no har gode poeng i sine små fasteartiklar. Biskop Eidsvig på katolsk.no oppsummerer fasten bra: "For er det noe fasten ber oss alle om, er det å ivre for et liv med Gud, et liv levd i Kristi etterfølgelse, et liv som speiler Guds kjærlighet, tålmodighet og miskunn til verden." Kirken.no seier noko av det same: "Fastetiden er en tid for øvelse, - skjerpe sansene, lydhørheten, få øye på ditt eget liv, menneskene rundt deg, og Gud."

Eg trur Den norske kyrkje sin forklaring er god for å forstå fasten i ein luthersk samanheng, samstundes som eg trur den katolske forklaringa også er viktig for å forstå fastetida riktig, som ei personleg utvikling mot Gud.

Samstundes har fastetida ein annan dimensjon. Den er ikkje berre personleg og retta mot vår eigen utvikling, den er også retta utover. Kirken.no sin artikkel peiker på dette med å sitere Jesaja 58.

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Eg trur ikkje vi kan forstå fasten rett utan å ha dette perspektivet. Poenget med fasten er ikkje å straffe oss sjølve, men å fokusere på Gud og på grunn av dette hjelpe andre. Nettopp på same måte som ein del av askesen har i seg ein del trekk som går på tvers av trua på det gode i skaparverket, kan også fasten gå i denne fallgruven om ein trur at berre ein kuttar ut det som gleder sansane vil ein kome nærare Gud. Vi menneske er skapte med sansar og med evne til å nyte. Dette er noko Gud la ned i oss, og det er djupt ukristeleg å seie at vi må overvinne sansane og kroppen vår for å kome nærare Gud. Det som derimot er riktig å seie, er at ein ikkje skal late dette få ta overhand, og her kjem fasten sin bodskap inn, særleg for vår del av verda som lar sansane og nytinga få styre liva våre i så stor grad at det ikkje skadar berre oss, men øydelegg resten av verda og fører til fattidom og naud for store folkegrupper.

I fastetida køyrer Kirkens Nødhjelp sin fasteaksjon. Den vert avslutta med innsamlinga 23. mars, men det treng ikkje, og bør ikkje slutte der. I fastetiden er målet at vi skal utvikle oss nærmare Gud. Når fastetida er over, kan kanskje fasteaksjonen, eller noko anna vi gjorde i fastetida, vere det som dyttar oss inn i ein ny livsstil, der vi kjem nærare Gud. Samstundes kan fasteaksjonen hjelpe oss til å gjere noko med livsstilen vår, slik at vi kan leve på ein måte som i mindre grad går ut over liv og helse for andre folk. Er fastetida førti dagar utan konsekvensar i ettertid, er det vel strengt tatt førti bortkasta dagar...