Den hellige Brigida av Irland har minnedag i dag 1. februar. Eg las meg i gjennom biografien om henne på katolsk.no (Ein nettstad eg ikkje kan anbefale varmt nok) og las det som forsåvidt var ein interessant nok biografi, men samstundes uklår i innhaldet.
Mitt inntrykk av desse irske helgenane er at ein veit svært lite om dei. Biografiane er oftast prega av veldig mykje folklore og sagn. Det er i og for seg ikkje noko gale med folklore og sagn, det er flotte og gode ting som vi skal ta vare på, men når det vert blanda saman med helgenbiografiar er ein på uklår mark. Då vert det til ein slags form for kristne eventyr. I dette høvet er denne legendariske figuren også skytshelgen for mellom anna eit heilt land. Ein ber altså om forbøn frå ein legendarisk figur ein ikkje veit så mykje om... Katolsk.no skriv: "de utallige «biografiene» gjør oss ikke i stand til å sette sammen en troverdig beretning om hennes liv." Kanskje dette då er eit punkt der ein burde rydde opp i kven ein markerer og på kva måte? Dei heilage har ein viktig plass i kyrkja, men dette vert fort overskugga om ein også let legender og folklore få fylle den same plassen i liturgi, kyrkjeår og bøner.
Vi i Den norske kyrkje er vel eigentleg ikkje betre. Når vi ein sjeldan gong markerer nokon heilage på våre gudstenester, vel vi anten Olav, ein krigarkonge, eller Sunniva av Selja, ein helgen ein er ganske sikker på at aldri har levd... Illustrerande nok kom Sunniva, i fylgje legenda, frå nettopp Irland.
Eg vil slå eit slag for at vi held oss til dei historiske helgenane. Legendene og slikt er flott og har ein stor verdi, både for å forstå fromheitsliv, kultus og samfunnet i tidlegare tider, men det må ikkje blandast med læra om dei heilage i kyrkja!
Men attende til Brigida. I Brigid's Prayer finn vi flotte ord som eg vil avslutte med:
I should like a lake of ale for the King of Kings / I should like the household of heaven to be there / drinking it for eternity… / I should like cheerfulness to be in their drinking / I should like Jesus here also.
Kvar gong eg brukar tid på å gå gjennom dei siste endringane på Wikipedia undrar eg meg på kva som driv vandalane. Kva gjer at nokon vel å bruke mykje tid på å endre teksten i ein artikkel til Nils er kul eller Free Kurdistan!!! og liknande? Nokre brukar fleirfoldige timar på dette. Vert dei blokkerte på eit språk sin Wikipedia går dei berre vidare til neste. Har folk slutta å knuse ruter og tagge og heller gått over til dette, eller kva er dette? Eg forstår det ikkje...
15. januar 1929 vart Martin Luther King Jr. fødd. Han vart skoten i 1968. Tragisk nok er det han sa framleis aktuelt. I kyrkjeårskalenderen til Evangelical Lutheran Church in America er denne dagen markert på kyrkjeårskalenderen saman med dei andre heilage, og han minnast der på sin fødselsdag kvart år. Kanskje noko vi skulle tatt opp i Den norske kyrkje også?
I am happy to join with you today in what will go down in history as the greatest demonstration for freedom in the history of our nation.
Five score years ago, a great American, in whose symbolic shadow we stand today, signed the Emancipation Proclamation. This momentous decree came as a great beacon light of hope to millions of Negro slaves who had been seared in the flames of withering injustice. It came as a joyous daybreak to end the long night of their captivity.
But one hundred years later, the Negro still is not free. One hundred years later, the life of the Negro is still sadly crippled by the manacles of segregation and the chains of discrimination. One hundred years later, the Negro lives on a lonely island of poverty in the midst of a vast ocean of material prosperity. One hundred years later, the Negro is still languished in the corners of American society and finds himself an exile in his own land. And so we've come here today to dramatize a shameful condition.
In a sense we've come to our nation's capital to cash a check. When the architects of our republic wrote the magnificent words of the Constitution and the Declaration of Independence, they were signing a promissory note to which every American was to fall heir. This note was a promise that all men, yes, black men as well as white men, would be guaranteed the "unalienable Rights" of "Life, Liberty and the pursuit of Happiness." It is obvious today that America has defaulted on this promissory note, insofar as her citizens of color are concerned. Instead of honoring this sacred obligation, America has given the Negro people a bad check, a check which has come back marked "insufficient funds."
But we refuse to believe that the bank of justice is bankrupt. We refuse to believe that there are insufficient funds in the great vaults of opportunity of this nation. And so, we've come to cash this check, a check that will give us upon demand the riches of freedom and the security of justice.
We have also come to this hallowed spot to remind America of the fierce urgency of Now. This is no time to engage in the luxury of cooling off or to take the tranquilizing drug of gradualism. Now is the time to make real the promises of democracy. Now is the time to rise from the dark and desolate valley of segregation to the sunlit path of racial justice. Now is the time to lift our nation from the quicksands of racial injustice to the solid rock of brotherhood. Now is the time to make justice a reality for all of God's children.
It would be fatal for the nation to overlook the urgency of the moment. This sweltering summer of the Negro's legitimate discontent will not pass until there is an invigorating autumn of freedom and equality. Nineteen sixty-three is not an end, but a beginning. And those who hope that the Negro needed to blow off steam and will now be content will have a rude awakening if the nation returns to business as usual. And there will be neither rest nor tranquility in America until the Negro is granted his citizenship rights. The whirlwinds of revolt will continue to shake the foundations of our nation until the bright day of justice emerges.
But there is something that I must say to my people, who stand on the warm threshold which leads into the palace of justice: In the process of gaining our rightful place, we must not be guilty of wrongful deeds. Let us not seek to satisfy our thirst for freedom by drinking from the cup of bitterness and hatred. We must forever conduct our struggle on the high plane of dignity and discipline. We must not allow our creative protest to degenerate into physical violence. Again and again, we must rise to the majestic heights of meeting physical force with soul force.
The marvelous new militancy which has engulfed the Negro community must not lead us to a distrust of all white people, for many of our white brothers, as evidenced by their presence here today, have come to realize that their destiny is tied up with our destiny. And they have come to realize that their freedom is inextricably bound to our freedom.
We cannot walk alone.
And as we walk, we must make the pledge that we shall always march ahead.
We cannot turn back.
There are those who are asking the devotees of civil rights, "When will you be satisfied?" We can never be satisfied as long as the Negro is the victim of the unspeakable horrors of police brutality. We can never be satisfied as long as our bodies, heavy with the fatigue of travel, cannot gain lodging in the motels of the highways and the hotels of the cities. We cannot be satisfied as long as the negro's basic mobility is from a smaller ghetto to a larger one. We can never be satisfied as long as our children are stripped of their self-hood and robbed of their dignity by signs stating: "For Whites Only." We cannot be satisfied as long as a Negro in Mississippi cannot vote and a Negro in New York believes he has nothing for which to vote. No, no, we are not satisfied, and we will not be satisfied until "justice rolls down like waters, and righteousness like a mighty stream."
I am not unmindful that some of you have come here out of great trials and tribulations. Some of you have come fresh from narrow jail cells. And some of you have come from areas where your quest -- quest for freedom left you battered by the storms of persecution and staggered by the winds of police brutality. You have been the veterans of creative suffering. Continue to work with the faith that unearned suffering is redemptive. Go back to Mississippi, go back to Alabama, go back to South Carolina, go back to Georgia, go back to Louisiana, go back to the slums and ghettos of our northern cities, knowing that somehow this situation can and will be changed.
Let us not wallow in the valley of despair, I say to you today, my friends.
And so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.
I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: "We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal."
I have a dream that one day on the red hills of Georgia, the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.
I have a dream that one day even the state of Mississippi, a state sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will be transformed into an oasis of freedom and justice.
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.
I have a dream today!
I have a dream that one day, down in Alabama, with its vicious racists, with its governor having his lips dripping with the words of "interposition" and "nullification" -- one day right there in Alabama little black boys and black girls will be able to join hands with little white boys and white girls as sisters and brothers.
I have a dream today!
I have a dream that one day every valley shall be exalted, and every hill and mountain shall be made low, the rough places will be made plain, and the crooked places will be made straight; "and the glory of the Lord shall be revealed and all flesh shall see it together."
This is our hope, and this is the faith that I go back to the South with.
With this faith, we will be able to hew out of the mountain of despair a stone of hope. With this faith, we will be able to transform the jangling discords of our nation into a beautiful symphony of brotherhood. With this faith, we will be able to work together, to pray together, to struggle together, to go to jail together, to stand up for freedom together, knowing that we will be free one day.
And this will be the day -- this will be the day when all of God's children will be able to sing with new meaning:
My country 'tis of thee, sweet land of liberty, of thee I sing.
Land where my fathers died, land of the Pilgrim's pride,
From every mountainside, let freedom ring!
And if America is to be a great nation, this must become true.
And so let freedom ring from the prodigious hilltops of New Hampshire.
Let freedom ring from the mighty mountains of New York.
Let freedom ring from the heightening Alleghenies of Pennsylvania.
Let freedom ring from the snow-capped Rockies of Colorado.
Let freedom ring from the curvaceous slopes of California.
But not only that:
Let freedom ring from Stone Mountain of Georgia.
Let freedom ring from Lookout Mountain of Tennessee.
Let freedom ring from every hill and molehill of Mississippi.
From every mountainside, let freedom ring.
And when this happens, when we allow freedom ring, when we let it ring from every village and every hamlet, from every state and every city, we will be able to speed up that day when all of God's children, black men and white men, Jews and Gentiles, Protestants and Catholics, will be able to join hands and sing in the words of the old Negro spiritual:
For å lese meg opp på arbeidsplassen min, og samstundes finne ei god kjelde for ein aldri så liten utviding av artikkelen om Meland kyrkje på Wikipedia, stakk eg innom biblioteket på Frekhaug for nokre dagar sidan. Etter litt om og men viste det seg at dei hadde den boka eg var på jakt etter. Meland kyrkje gjennom tidene utgjeve av Meland sokneråd på 60-talet. Og for ei utgåve!
For det fyrste var den ikkje innbunde. Og ikkje nok med det. Det var heller ikkje gjort noko forsøk på å hefte saman sidene. Dei kom i dei småhefta dei kjem i frå trykkeriet. Men det stoppar ikkje der. Sidene var heller ikkje skåre opp. Så i går kveld sat eg og skar meg gjennom rundt 160 sider om Meland kyrkje. Eg har ikkje fått lest i boka endå, men eg ser fram til å verte den første som gjer det.
Endå ein gong har altså biblioteka her i området gjort meg overraska over kva dei har i magasina sine.
Kva i alle dagar kan dette kome av? Kan det vere tilfeldig, eller er dette eit resultat av at noko er hakkande gale i Folkekirken? Ein kan sjølvsagt håpe på at dette er tilfeldig, men eg trur ikkje det er det. Eg trur dette kjem som eit resultat av at høva for kvinnelege prestar ikkje er slik dei burde vere.
Kristeligt Dagblad skriv at det er eit likestillingsproblem i kyrkja i Danmark, og at det er langt fleire menn enn kvinner i leiande posisjonar.
Det hadde vore spanande å sett slike tal for Den norske kyrkja. Eg trur vi nok er flinkare på likestilling her enn i Danmark, utan at det er noko eg har og no kan slå i bordet med prov på. Men uansett om vi er betre, trur eg ikkje det er bra nok her heller.
Eg trur vi må sjå denne avsløringa frå vår systerkyrkje som ein vekkjar for oss også. Vi kan ikkje kvile og tenkje at vi har full likestilling i kyrkja og at dette ikkje angår oss. Samfunnet i Norge og Danmark har mykje likt med seg. Der kvinner i Danmark dreg mykje av lasset heime, gjer dei det i Norge også, og der dette slit ut dei danske prestane, gjer det det i Norge også.
Vi har ikkje nådd likestilling i kyrkja før kvinner og menn har den same mengda påkjenningar i tenesta og i heimen. Denne saka frå Danmark bør få konsekvensar for Den norske kyrkja. Det bør føre til at vi finn ut korleis det faktisk er her, og at vi tar likestilling på alvor att. Kanskje har rett og slett det at vi etterkvart har fått ein tilnærma lik kjønnsdeling i bispekollegiet vorte eit dekke for dei utfordringane vi framleis har for å kome fram til full likestilling i kyrkja?
Eit interessant apropos i denne samanhengen er at medan det kryr av mannlege prestar på Wikimedia Commons, er det nesten heilt umogeleg å finne bilete av damer.
Aftenposten gav oss ein artig sak i går kveld. I Brixton i London har dei laga sin eigen valuta som berre kan brukast i bydelen. Målet er å få lokalbefolkninga til å bruke pengane sine i nærområdet i staden for å bruke pengane sine i sentrum av byen og i kjedebutikkar. Dei meiner også at dette er miljøvenleg, då dette skal føre til mindre transport av varer.
Dette er ein kjempeide! Kanskje funkar dette. Kanskje kan det redde det lokale næringslivet og kanskje er det faktisk bra for miljøet ved at det vert mindre transport av dette. Eg trur i alle fall at det er bra for lokalmiljøet og for nøringslivet i Brixton. Og det trekk heilt sikkert turistar til bydelen. Dessutan er alle tiltak som gjer at små, sjølvstendinge butikkar og andre næringsdrivane får eit føretrinn forran dei store kjedane av det gode.
Kanskje vi skulle gjort noko slik her i Nordhordland. Tenk om vi kunne hatt "Strilekrona" som berre kunne brukast i Nordhordland. Det ville kanskje stoppa handelslekasjen til Bergen og gjort at vi kunne klart å etablere spanande nisjebutikkar i Knarvik og andre stader. Kanskje vi kunne fått meir mat produsert på gardane i nærområdet her av det dei sjølve produserer? Pølser, fiskemat og alt mogeleg godt. Kanskje vi kunne fått eit styrka kulturliv med scener og arenaer som tar strilekroner og som gjev lokale kunstnarar i alle mogelege kunstartar større mogelegheiter til å vise fram kunsten sin.
Eg er ikkje økonom, og berre draumer, men eg likte denne tanken.
I dag, 4. desember, er det minnedag for Johannes av Damaskus. På pulten min på kontoret har eg eit ikon av han saman med St. Maximus, to av dei største forsvararane og forklararane av kristen tru og lære, for å minne meg om kva det er vi som kyrkje skal stå for.
Minnedagen til Johannes er noko å hugse på for alle kristne. Johannes var, som namnet seier, frå Damaskus, men påverknaden hans på kristendomen er langt større enn berre til Midtausten.
Johannes skreiv over 150 verkar om teologi, om religiøs utdaning, om hagiografi (Læra om dei heilage) og om filosofi. Han skreiv den første samanfatningen av kva kristen tru er, ei bok eg kan anbefale alle på det sterkaste. Det var den første samanfatningen, men ikkje mange har klart å gjere det betre etter han. Han var ein ivrig motkjempar mot monofysittane som hevda at Jesus berre hadde ein natur, og han var ein av dei største hymnediktararne kyrkja har hatt nokon gong. Fleire av hans songar vert framleis brukt av våre ortodokse søsken.
Det han kanskje er best kjent for i vesten, var at han var ein av dei strekaste forsvararane for bruk av bilete i gudstenester og kyrkjer under ikonoklasmen. Det var i denne strida han formulerte orda som seinare har vorte så snetrale i kristen forståing av kunst:
Det er ikke bildet vi tilber, men det som det representerer; æren som blir bildene til del, går til den ene Gud som er avbildet
Johannes døydde rundt 749, sansyynlegvis rundt den 5. desember. Utan han hadde ikkje Kyrkja sett ut slik ho gjer. Vi treng å hugse Johannes av Damaskus for at kyrkja skal halde seg i den rette trua som Johannes kjempa så hardt for for 1300 år sidan.
