Peder Palladius' Visitasbok - Til folket

Lurar du på kven Peder Palladius er, eller kva bok dette er henta frå, finn du meir om dette i denne posten.

Vi har sett kva Peder Palladius hadde å seie til kyrkjeverjene. No skal vi sjå kva han har å seie til folket.

Palladius var ikkje så glad i folk som ikkje gjekk til gudsteneste. Og han la ikkje noko mellom når han skulle seie dette.

Han [Jesus] lar sin klokke lyde her for dine ører, han roper til deg og sier: Kom til meg, kom til meg, alle som sliter med synd eller sorg, jeg vil gi dere hvile. Og han har jo gitt deg dine fem sanser så du ikke er uvettig eller gal og renner om i skog og mark og ikke kan høre og vite hans vilje. Dersom du overhører hans bud første gang, annen gang, tredje gang og ikke bryr deg om din sognekirke, men vanærer hans salige ord, - husk mitt ord, husk mitt ord - han vil straffe deg på buskap og pengepung! Han har vel et ris å slå deg med! Han har kopper, pest, koldbrann, febersyke og andre plager å slå deg med. Ja står du ham hardt imot, har han vel en levende djevel å slå deg med i kroppen din; han gjør deg arveløs til himmelens gods og knekker din nakke i helvetes avgrunn. Og vil du ikke komme hiit når du hører klokken gå, når du ser din granne og gjenbo komme og du vet at din sogneprest kommer og at det salige ord skal forkynnes her, mens du sitter og sturer hjemme, enda du ikke har noen skikkelig grunn for å være borte herfra, da kan Gud vel knekke din nakke og la deg bære hit til kirkegården uten din vilje, lenge før du selv hadde tenkt å komme hit på den måten.

Den sat!

Vi trur ofte at folk var så strenge med barnelydar i kyrkja før i tida. Det er mogeleg dei var det i hundreåra mellom, men høyr kva den første biskopen etter reformasjonen seier.

Derfor er det en framifrå god skikk at folk også tar småbarna sine med seg til kirken og har dem på fanget, så de i tide kan vennes til gudsfrykt.; det skal tidlig krøkes, som god krok kan bli. Mor kan jo bare gå litt på kirkegulvet med barnet sitt når det ikke vil tie, inntil det sovner eller tier igjen, slik som gode kristne gjør overalt der hvor Guds sanne og klare evangelium forkynnes.

Og så er det viktig å ta med seg både ungdom og tenestefolk til gudsteneste.

Dere vet så vel hvilke ulemper det fører med seg at de unge, med ungdommens blod, skal ligge hemme mens far og mor eller husbond og husmor er i kirken: det avles horeri, det avles tyveri og annen last av det, så dere kommer i skam og skade for barn og tjenestefolk før dere dør fra verden. Du kan ikke gå herfra og to dine hender som Pilatus gjorde og late som du er uskyldig og som det ikke kom deg ved, når dine tjenestefolk belokkes og beligges i ditt hus

Til slutt: Eg veit ikkje kva som skjedde i Bergen på denne tida, men Palladius hadde eitt og anna å utsette på bergensarane.

Gud gi oss en stadig fred, så vår nådige Herre Konge engang kan få has på den forbannede hordom og den skamløshet som skjer i Bergen i Norge, som den menige mann, både lek og lærd, klager på. 

Peder Palladius' Visitasbok - Til kyrkjeverjene

Lurar du på kven Peder Palladius er, eller kva bok dette er henta frå, finn du meir om dette i denne posten.

Dei første Peder Palladius tar for seg i visitasboka er kyrkjeverjene. Dei skal ta vare på kyrkjene, inventaret og kyrkjegarden. Lat oss høyre noko av det Palladius har å seie til dei.

For det første kan vi lese at uttrykket «Der hvor solen aldri skinner» har bytta meining på 500 år. Her handlar det om innsida av kyrkja.

Så gjelder det tette vinduer. Dere vet jo vel at snø kan gyve og fyke inn der som solen ikke kan skinne.

Pynten skal kyrkjeverjene overlate til «de gode koner og piker»

De gode koner og piker skal venne seg til å bære forklærne sine fulle av blomster og lauv om sommeren når de kommer til kirke. De skal strø det på golvet i husbondens og sine egne stoler, så en kan få lyst til å søke hit inn når dere holder det så fagert og fint.

Eit lite stikk mot papistane tar han seg tid til når han snakkar om at kyrkjegarden skal vere fin.

[...] godtfolk kan gå hit på kirkegården til fedrenes graver, ikke for å be til Gud for dem (Gud være lov, det trengs ikke; de som alt er herfra har sin dom, og vår dom står enda igjen), men for å minnes her ved fedrenes grav at du selv også skal dø. 

Høgt gras på kyrkjegarden var ein styggedom (det er det framleis), men det var verre ting på 1500-talet. Då regjerte djevelen! Heldigvis hadde ein kyrkjeverjene til å halde fortet mot djevelen sine herjingar.

Ingen må tillate at de rir og renner inn på kirkegården i bryllupstider. Det hørte djevelen til, slik som den sviringen og svermingen man hadde i kirken på andre eller tredje bryllupsdagen, det som nå er blitt rettens sak å gjøre opp med. Dette skal nå kirkeverjene ta vare på, slik som de er tiltrodd det.

Palladius var ikkje så glad i sidealter. Lat oss høyre kva han instruerer kyrkjeverjene om dei.

Liksom hver kirke har nok med en prekestol, så har den heller ikke bruk for mer enn ett eneste alter. [...] De andre alterne er det derfor ikke noe bruk for lenger, enda papistene også vil holde dem ved makt, så de skal stå der og vente på en ny tid da kremmerhandelen og tuskingen deres kan komme opp igjen, [...] Gud i himmelen fri oss fra andre villfaringer, så sant som vi er blitt fri fra pavens og munkenes villfaring som vi har hatt mer enn nok av. [...] Derfor kan kirkeverjene ta dem ned og bruke slik styggedom og skrot til andre ting i kirken. 

Vi tenker gjerne at universell utforming er eit moderne fenomen. Tru på nytt!

Det alteret som er nærmest prekestolen kan dere ta bort og i stedet sette en stol der til alle dem i sognet som Gud har lagt hånden sin på, så de er blitt tunghørte, så de kan stå nær ved prekestolen og bedre får høre de salige Guds ord. 

Til slutt: Eg veit at enkelte kyrkjeverjer ikkje alltid går til gudsteneste. Peder Palladius har eitt og anna å seie til dei.

Men er det tvert imot slik at du ikke har lyst til å høre ordet fra din sogneprests munn, at du ikke kommer til kirken din og gjerne lar stolen din stå tom om søndagen og andre helligdager, fører et skammelig liv tvert imot Guds ord, ikke engang tenker på at du er døpt, og ikke går til alters, da trenger du ikke spørre granner og gjenboere til råds, men ditt eget hjerte skal overtyde deg og si at det er et sikkert tegn på at du er besatt med en djevel fra helvete. 

Det kjem fleire postar med Palladius sine beskjedar til dei nyreformerte,

Peder Palladius' Visitasbok

Peder Palladius.
Henta frå Wikimedia Commons.

Sidan eg har den gleda av å jobbe med folk som også kan finne glede i kyrkjehistoriske kuriositetar, har eg fått låne eit eksemplar av Visitasboka til Peder Palladius. «Kva er dette for noko?» spør du kanskje no, og det skal du få svar på.

Peder Palladius var den første superintendenten i Sjælland stift etter reformasjonen. Sidan har var først i stillinga, måtte han finne ut korleis han skulle gjere ting, og han skreiv ei bok korleis ein skulle ha bispevisitasar. Den er truleg skrive rundt 1540/41 som hjelp for ein annan biskop som skulle ta til i jobben.[1] Boka vert rekna som ei av dei viktigaste kjeldene for kunnskap om kyrkje- og kultur på 1500-talet i Danmark. Det er ho sikkert, men det er ikkje det vi skal sjå på. Sidan dette er St. Isidors minne og ikkje ein doktordisputas, ser vi heller på dei delane av boka som vi i alle fall kan håpe ser meir underlege ut i dag enn dei gjorde for rundt 500 år sidan.

Når det er sagt: Peder Paladius var ikkje ein kven som helst i den lutherske kyrkjehistoria. Han stod bak omsetjingar til dansk av fleire skrifter av Martin Luther, mellom anna noko såpass vesentleg som den lille katekisma, og han omsette Kirkeordinansen til dansk. Han var også ein del av komiteen som stod bak Christian IIIs Bibel.

Visitasboka var ikkje noko som skulle trykkast. Den vart truleg kopiert mellom biskopane (Jada! Superintendentane....) og var til hjelp i deira arbeid. Gjennom det som stod der skulle biskopane få hjelp til å bevare det beste frå den gamle trua, men samstundes skape ei ny kyrkje. Ein kan forstå at dei ikkje ville gjere denne jobben utan nokon form for rettleiing. At Palladius tok på seg å gje denne rettleiinga, seier noko om at han var ein formidabel figur, og ein særs viktig mann i kyrkja på den tida. Ikkje berre i Danmark, men også i Norge og på Island.

Palladius døydde i berre 56 år gamal i 1560.

Glimt inn i visitasvegleiinga hans kjem i postar i tida framover.


Fotnoter
[1] K. Støylen, Forord til Peder Palladius' Visitasbok, J. Chr. Boktrykkeri, Oslo, s. 13.