mandag 29. juli 2013

Ferdaminni fraa Sumaren 2013: Kvekergravplassar i Stavanger

I løpet av sommaren fekk eg nokre timar å slå i hel i Stavanger. Dette er ein by eg har budd i i rundt sju år, så mykje av det som er å sjå der, har eg nok sett. Mykje, men ikkje alt.

For ikkje så lenge sidan kom eg over historia om at det var ein kvekergravplass i Stavanger, noko som skal vere eineståande for europeiske byar. Denne fekk eg sjølvsagt lyst til å sjå, så då det var tid til overs i Stavanger, fekk eg med meg heile mitt hus på gravplass-safari.

Ingen skal påstå at eg hadde gjort mykje research før denne safarien, men eg hadde fått med meg at gravplassen skulle ligge på Storhaug, og i hovudet mitt hadde dette blitt til at det var ein del av gravplassen til Frue kirke. Turen gjekk altså dit. Vel framme der byrja leitinga. Stemninga i barnevogna utvikla seg negativt, og leitinga gjekk dårleg. Naturleg nok, fann vi ut, for gravplassen låg sjølvsagt ikkje i samband med den offentlege gravplassen. Då kvekarane organiserte seg i Stavanger i 1818, ville dei ikkje ha noko med Statskyrkja å gjere, heller ikkje med gravskikkane. Det vart derfor eit behov for eigne gravplassar for kvekarar på stader der det veks fram kvekerkyrkjelydar.

Barnevogna vart bestukke med is, og litt skumlesing på Lokalhistoriewiki gjorde det klart at gravplassen låg i Muségata. Greit nok. Frå Frue kirke til Muségata er det ikkje så langt, og det er fint å gå tur der. Det er rett nok på Våland og ikkje Storhaug, men eg slo meg til ro med at eg hadde hugsa feil når det gjeldt Storhaug.

Vi promenerte altså til Muségata. Då vi kom dit gjekk vi frå museet og vekk frå sentrum. Lokalhistoriewiki kunne fortelje om gravplassen at «I dag legger man knapt merke til gravstedet når man går eller kjører forbi. Det ligger inneklemt mellom to hus, og man finner bare noen få støtter», så vi passa på å sjå godt etter. Heilt utan resultat. Vi gjekk til vi kom til Lagårdsveien, og tenkte at det var sikkert der den låg. Dei som er kjent i Stavanger vil kanskje nikke og seie at det var godt tenkt, for på ein mur langs Lagårdsveien står det med store bokstavar «Vennenes Samfunn» og eit årstal. Det burde jo vere ei grei sak. Men det var det ikkje. Vi fann ingen gravplass, og måtte ta turen attende til byen. For å unngå den bråkete Lagårdsveien, gjekk vi Muségata tilbake også.

Og det var flaks. For omtrent der vi hadde byrja såg eg plutseleg ein stein nede i ein busk på ein liten, hellelagt plass. Der var gravplassen!

Klemt mellom nummer 24 og 26, så lite at om du leiter det opp på Google Street View er det heilt skjult bak buss nr. 11. ligg den første kvekergravplassen i Norge. Kanskje den første gravplassen som ikkje låg under statleg kontroll, på svært lenge. Det ser ikkje ut som ein gravplass, men meir som ein liten park med heller og buskar. Ein slik plass ein går forbi kvar dag utan å tenke på at det er ein kulturhistorisk milepæl. På den lille plassen fekk statskyrkja eit av sine tidlege sår, og prosessen som endå ikkje er avslutta, byrja.

Glad og nøgd slo vi oss ned for å ete, men ei uro over at denne gravplassen ikkje passa med skildringane på Lokalhistoriewiki og ei melding på Twitter som viste til Wikipedia sin artikkel om ein kvekergravplass i Haukeligata på Storhaug, gjorde at vi måtte ut på leiting att. Det er nemleg ein gravplass til. Men før vi tar for oss den, må vi sjå litt meir på den i Muségata.

Gravplassen i Muségata er frå 1821, og har ei stygg historie knytta til seg. Leiaren for kvekarane i Stavanger, Elias Tastad, mista då dei eitt år gamle tvilingane sine, og han ville at dei skulle bli gravlagt utan dei statskyrkjelege seremoniane. Det ville ikkje presten, og Tastad, fekk då dette jordstykket og gravla borna sjølv. For dette vart han stilt for retten, og vart dømt til å grave dei opp att for å få dei gravlagt på ein vigsla gravplass. Han fekk også dagbøter fram til dette var i orden. Tastad nekta og tok saka heilt til Høgsterett, der han vann i 1824.[1] Gravplassen var i bruk fram til 1854, og mellom 27 og 31 menneske vart gravlagt der.[2]

Vi hadde altså no ei ny gate der det skulle ligge ein kvekergravplass, no på Storhhaug, så turen gjekk i bil til Haukeligata. Wikipedia kunne fortelje at den er på 800 m2, og dei som har vore i Haukeligata vil nok vere einig i at ein ikkje kan gøyme 800m2 med graver i den gatestubben. Det var altså ikkje nokon gravplass der. Ein ungdom med kommunevåpenet på refleksvesten sin og grasklippar, kunne fortelje oss at den einaste gravplassen han viste om var ved Varden kirke, interessant nok sidan det ikkje er gravplass der... Uansett. Vi fann etterkvart ei dame som såg ut som om ho hadde budd på Storhaug i 50 år, og ho kunne fortelje at ho viste at det var ein kvekergravplass på Storhaug, men på andre sida av haugen. Ned mot BI.

Turen gjekk mot BI, og plutseleg kom vi inn i Øvre Haukeligate. Det viste seg at nettorakelet Wikipedia hadde lurt oss. I Øvre Haukeligate 39 fann vi endeleg muren og smijernsporten til gravplassen.

I 1840-åra hadde gravplassen i Muségata byrja å bli for liten, så ein måtte finne ei ny løysing. No leika ein med tanken på å få plass på dei offentlege gravplassane, men forkasta dette, og kom ingen veg med saka før 1854.

I 1854 fekk ein plutseleg eit brev frå Carl Nymann, ein skipsreiar som då ikkje var kvekar. Brevet var eit gåvebrev der han gav eit landstykke på Storhaug til gravplass for kvekarane. I 1855 blir den nye gravplassen tatt i bruk. Interessant nok var den andre som vart gravlagt på denne gravplassen kona til Elias Tastad... Allereie i 1860 skal det ha vore 20 gravar her.[3] 

Muren rundt gravplassen kom i 1893. Det var greit med ein mur rundt ein slik plass, for dissenterar var ikkje dei mest populære i byen. Både ved gravplassen i Muségata og ved møtehuset deira hadde det vore problem med bråk. I 1896 bestemte dei at det ikkje var lov å pynte gravene med kransar og blomar, og i 1901 at det ikkje skulle vere gravmonument, men kun ein stein med det mest nødvendige.[4]

Gravplassen har ikkje alltid sett så fin ut som i dag, men til 175-årsjubileet i 1993 vart det pussa opp, og sidan då har kyrkjeverga i Stavanger stått for vedlikehaldet, noko som har gjort at gravplassen er i betre «form» en han tidvis skal ha vore. Mest kjent av dei som ligg på gravplassen er nok Asbjørn Kloster. Gravplassen er framleis i bruk, sjølv om nokre kvekarar no vert gravlagde på offentlege gravplassar. [5]

Eg hadde altå lært at det faktisk var to gamle kvekergravplassar i Stavanger. Gravplass-safarien hadde lukkast, faktisk i så stor grad at eg hadde fått med meg dobbelt så mange kvekergravplassar som eg hadde trudd. Og sidan baksetebefolkninga i bilen sovna under siste leiting på Storhaug, kan eg leve med at det vart ein god del bomturar før eg kom så langt...

Ingen andre byar i landet har noko som liknar på kvekergravplassane i Stavanger. Har ein nokre timar å slå i hel, er det absolutt verdt å ta turen til gravplassane i Muségata og Øvre Haukeligate og sjå to monument for den norske dissentarhistoria.

[1] Hans Erik Aarek, Kvekergravstedet. Øvre Haukeligate 39, Stavanger. Kvekerforlagets småskrifter nr. 46A. Side 3
[2] Ibid Side 36
[3] Ibid Side 6-8
[4] Ibid Side 12-14
[5] Ibid Side 22-27

torsdag 25. juli 2013

Ferdaminni fraa Sumaren 2013: Steinkrossen i Eivindvik

Steinkrossen i Eivindvik
Før vi drar frå Eivindvik er det ein siste ting ein blogg som er svak for kyrkjehistorie ikkje kan gå forbi. Det er sjølvsagt steinkrossane der. Eller... steinkrossen... Eller... Kva skal eg seie? Steinkrossen og skuret? Vi får ta det som det kjem.

I Eivindvik har det frå gamalt av stått to krossar. Kanskje tre, faktisk, men i alle fall to som vi kjenner. Soga skal ha det til at i alle fall den som stod ved kyrkja var sett opp av Olav den heilage, og dei er i alle fall rundt tusen år gamle. Ein stod ved kyrkja, og ein står på ein bø eit stykke vekke. Kanskje var området mellom krossane staden der Gulatinget først låg.

Den krossen som står på bøen seier Wikipedia er 265 cm høg, av «norsk-anglisk» type, har eit framand preg og står slik at sola skin på han heile året. På vintersolkverv står steinen slik at sola akkurat lysar opp heile krossen. Denne artikkelen på Wikipedia er det eg som har skrive brorparten av, så den skal ein ikkje kimse av!

Dette er ein flott og imponerande steinkross!

Den krossen som stod ved kyrkja var, i følgje den same artikkelen påWikipedia, 263 cm, av keltisk type og sett opp av Olav den heilage. Flotte greier, altså.

Her kviler krossen.
Kvil i fred!
Så kjem katastrofa: I april i fjor skulle ein felle eit tre for at det ikkje skulle knekke og skade krossen. Nesten som eit ondskapsfullt peik frå dei underjordiske endte dette med at ein knakk krossen rett av i prosessen. Det som stod att til mi vitjing i Eivindvik var kun nokre beskyttande plankar som såg meir ut som ein utedo enn noko anna.

Eg fekk altså ikkje sett steinkrossane i Eivindvik. Eg såg steinkrossen og leveggane. Det skal vere eit pågåande redningsprosjekt, så alt håp er ikkje ute. Eg får kanskje sett den siste steinkrossen ein gong, no med ein heller klønete siste del av den tusenårige historia.

Desse krossane har Gulen kommune naturleg nok vore stolte av. Så stolte at dei er i kommunevåpenet. Tru kva dei skal gjere med det no?
Det noverande og det eg meiner bør bli det nye kommunevåpenet til Gulen.

tirsdag 23. juli 2013

Birgittas bøn

På minnedagen for Birgitta av Vadstena tar vi fram Sankta Birgittas bön, slik vi finn henne hos Societas Sanctæ Birgittæ.

O Herre,
kom snart och lys upp natten.
Såsom döende längtar, så längtar jag efter dig.
Säg min själ att inget händer, utan att du tillåter det,
och att inget som du tillåter är tröstlöst.

O Jesus, Guds Son,
du som stod tyst inför dem som dömde dig,
håll tillbaka min tunga, till dess jag fått besinna vad och hur jag skall tala.
Visa mig vägen och gör mig villig att vandra den.
Vådligt är att dröja och farligt att gå vidare.
Så uppfyll då min längtan och visa mig vägen.
Jag kommer till dig, såsom den sårade kommer till läkaren.

Giv, o Herre, mitt hjärta ro.

lørdag 13. juli 2013

Ferdaminni fraa Sumaren 2013: Mathilde Marie Meyer

Heile gravsteinen til Mathilde Marie Meyer.
Det låg mykje rot oppå steinen, så derfor er
biletet kutta så underleg...
Detalj av teksten ligg nederst i artikkelen.
Vi held oss i Eivindvik, og skal i dag sjå på ein av dei mest rørande gravsteinane eg har sett. Grava er grava til Mathilde Marie Meyer, ei dame som vart litt over 38 år. Ho hadde sju born og var prestekone. Teksten på gravsteinen er detaljert og personleg i mykje større grad enn det ein vanlegvis ser på graver rundt omkring. Her er det ikkje noko «Kvil i fred», nei, her er det ei personleg melding frå ektemannen om kvinna han hadde levd saman med i 15 år og fått sju barn med. Steinen lar oss også stå att med nokre spørsmål. Kvifor var ho i Bø i Vesterålen, og korleis i alle dagar fekk dei ho derifrå til Eivindvik for gravferd med den kommunikasjonen ein hadde i 1854? Ein hadde ikkje akkurat fly eller båtar med kjølerom på den tida.

Nokre spørsmål kan ein få eit hint om svaret på. Mathilde var gift med Arnold Meyer, barnebarnet til den Arnold Meyer som var sokneprest i Lindås og døydde i 1815. Arnold, altså Mathilde sin ektemann, var prest i Bø i Vesterålen frå 1846 og prost frå 1852. Derfor står det altså at Mathilde var «provstinde», og vi kan nok også der ane eit svar på kva ho gjorde i Bø. Kanskje hadde ho ikkje dratt til Eivindvik endå? Kanskje hadde ingen av dei gjort det? 18. november 1853 vart i alle fall Arnold prest i Eivindvik,[1]  altså ganske rett etter Niels Griis Alstrup Dahl som eg snakka om i siste bloggpost.  Om det tyder at Arnold fekk jobben då eller at han byrja då, veit eg ikkje.Det kan altså vere at han tok med seg den døde kona på flyttelasset då han flytta sørover, eller ho kan ha blitt att ei stund etter at han dro. 12. mars 1854 døydde ho i alle fall i Bø i Vesterålen, og vart gravlagt i Eivindvik i Gulen. Arnold vart seinare sokneprest i Os, og døydde i Bergen.

Mathilde Marie Kruuse vart født i Bergen i 1816 og var dotter av Synnøve Margrethe Steeman og Johan Jakob Kruuse som var skipsførar og seinare vart kjøpmann. I 1839 gifta ho seg med Arnold i domkyrkja i Bergen, og dei fekk sju born saman.[2]   Av desse sju var det seks jenter, og alle jentene budde saman med faren i Eivindvik i folketellinga i 1865.

Det er ikkje mykje, men det er vel kanskje så mykje ein kan finne ut om ei ganske vanleg kvinne frå byrjinga av 1800-talet. Det gjer teksten på gravsteinen endå vakrare. Det er kanskje det einaste biletet vi har av denne kvinna som sjølv i døden vart definert gjennom mannen som «provstinde». Kanskje såg mannen at denne kvinna fortente meir enn å bli hugsa kun som eit namn som står med sidan av namnet hans i biografien om presten i kyrkjeannalane, og sørga for at grava hennar skulle vise at dette var ei flott og høgt elska dame. Kanskje ville Arnold at Mathilde skulle få skine i døden. At ho ikkje lenger skulle stå i skuggen av embedsektemannen.

Det er mogeleg eg romatiserar, men eg lar meg få lov til å gjere det. Eg likar å tenke at denne grava gjev alle dei anonyme kvinnenamna som av og til tittar fram i historiebøkene ein personlegdom.
Herunder hviler Stövet af
min trofaste og elskelige Hustrue Provstinde
MATHILDE MARIE MEYER
föd KRUUSE d: 16 Januar 1816
i Bergen, efter 15 Aars kjærligt
Ægteskab bortkaldt fra mig og
vore 7 Börn d: 12 Marts 1854 paa
Bö Præstegaard i Vesteraalen.
[1] Johan Fredrik Lampe, Bergens stifts biskoper og præster efter reformationen, Volum 2, Cammermeyers boghandel, 1896. side 268
[2] Ibid

torsdag 11. juli 2013

Ferdaminni fraa Sumaren 2013: Niels Griis Alstrup Dahl

Minnestein for ikkje mindre enn
«Eivindvigens anden skaber»
Dei ordningsmessige pliktene ein prest har, førte meg til Eivindvik i sommar. Denne bygda har ei historie der mykje fell naturleg inn i St. Isidors minne sitt interessefelt, så vi kjem til å ta turen dit fleire gonger i tida som kjem.

 Den første som skal bli omtala er Eivindvik sin store son, Niels Griis Alstrup Dahl, som var prest i Gulen frå 1804 til han døydde i 1852. Dahl var ein stor mann. Han var så stor at han vart hylla i verseform av sjølvaste Henrik Wergeland.

Som prest skal han ha vore svært dugande, og ein typisk folkeopplysar. Han ivra for sparebanken, han moderniserte landbruket i Gulen og dreiv sjølv eit mønsterbruk på prestegarden, han bygde to skular lenge før faste skular var vanleg på landet, han ordna bibliotek i Gulen, han skreiv historiebøker og ikkje minst ivra han for vaksinasjon. Eigenhendig vaksinerte han rundt 3500
mennesker i Gulen mot kopper, noko som gjorde at prestegjeldet gjekk bortimot heilt klar av ein koppeepedemi som gjekk i området.

Han var også stortingsmann, og var på Stortinget fire gongar, mellom anna i 1814, og han var ordførar i Gulen i ti år.
Også ein andreskapar må døy. Her ligg han.

Ein flott mann, altså. Men ein flott mann er ikkje alltid interessant. Derfor er det bra at han også hadde eit anna område han var engasjert i: Fråhaldssaka. Og vi kan seie at Dahl gjekk grundig til verks for å få bukt med alkoholen.

I 1820 kjøpte han sjenkestaden i Brekke, og i 1840 var det skjenkestaden i Skjerjehamn som stod for tur.  I 1847 fekk den gamle eigaren i Skjerjehamn kjøpe serveringsstaden attende, men då med ei fabelaktig avgrensing: Han fekk kun selgje alkohol til folk som ikkje budde i kommunen! Som NRK Sogn og Fjordane skriv i sitt Fylkesleksikon: «Berre folk på gjennomreise fekk svinge begeret i Skjerjehamn!»

Her snakkar vi fråhaldskamp med futt i!