fredag 31. august 2012

Ord for ein trusopplærar

Adian av Lindisfarne.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Alle som har jobba med trusopplæring i Den norske kyrkje, og sikkert andre kyrkjesamfunn, har sikkert kjent på frustrasjon over nivået ein ligg på i undervisninga. Det er lågt for å passe til dei som får undervisning, medan mange av oss som jobbar med dette nok skulle ynskje det låg på eit mykje høgare nivå. Både for vår eigen og dei som får undervisning sin del.

Kanskje kan orda frå Adian av Lindisfarne som har minnedag i dag vere til nytte for oss som tenkjer på dette. Orda ytra han som ein kommentar til Corman som hadde hatt ein mislukka misjonstokt i England, og dei gjorde at han umiddelbart vart utnemd til biskop og sendt til England for å jobbe som misjonær.
«Bror, jeg er av den mening at du var for streng mot dine ulærde tilhørere enn du burde ha vært og at du ikke først, i henhold til den apostoliske regel, ga dem den melk av lettere doktrine til de gradvis kunne næres av Guds Ord og bli i stand til større perfeksjon og bli i stand til å praktisere Guds mer sublime rettesnorer»[1]
Eg fremjar med dette forslag om at vi gjer Adian til skytshelgen for trusopplæring i Den norske kyrkje. Les meir om han på katolsk.no eller Wikipedia.

[1] Henta frå biografien på katolsk.no

tirsdag 28. august 2012

Moses den svarte

Moses den svarte.
Biletet er henta frå St. Moses the Black Priory.
Det byrjar å bli lenge sidan St. Isidors minne har markert ein helgendag, men i dag er det på tide å gjere det att. Ein kan sjølvsagt seie at den naturlege personen å minnast i dag ville vore St. Augustin, men vi skal sjå på ein av dei såkalla ørkenfedrane, nemleg Moses den svarte.

Moses var i utgangspunktet slave i Egypt, og etter å ha blitt anklaga for tjuveri og drap, vart han leiar for ein valdeleg bande som herja i Nildalen. Ein gong han var på flukt frå styremaktene, gøymde han seg i eit kloster. Han vart gripen av liva deira, og etterkvart vart han kristen og gjekk inn i munkelivet. Dette var eit vanskeleg val for han, då han hadde stor eventyrlyst, og ikkje klarte overgangen til munkelivet så fort som han skulle ønske.

Uansett vart han ein namngjeten munk, og vart også, som ein av få ørkenfedre, ordinert som prest. Han vart leiar for ein koloni med einebuarar. Desse fekk høyre at ein gruppe bandittar ville overfalle dei, og ville forsvare seg. Moses forbaud dette, og bad dei heller om å flykte. Sjølv vart han att saman med sju andre. Dei tok imot bandittane som vener, men bandittane drap dei alle saman. På grunn av dette, og det at han sjølv vann over sin eigen valdsbruk, vert han kalla ein apostel for ikkje-vald.

Eg kjenner lite til ørkenfedrane, men denne dagen gav meg eit påskot til å lese litt i The Desert Fathers, Sayings of the Early Christian Monks. Der finn ein følgjande lille forteljing om Moses:
In Scetis a brother was once found guilty. They assembled the brothers, and sent a message to Moses telling him to come. But he would not come. Then the presbyter sent again saying, 'Come, for the gathering of monks is waiting for you.' Moses got up and went. He took with him an old basket, which he filled with sand and carried on his back. They went to meet him and said, 'What does this mean, abba?' He said, 'My sins run out behind me and I do not see them and I have come here today to judge another.' They listened to him and said no more to the brother who had sinned but forgave him.[1]
Kloke ord om eiga synd og eit radikalt døme på ikkje-vald. Moses den svarte er eit spanande døme på kristuslikskap i kyrkjehistoria.

[1] The Desert Fathers, Sayings of the Early Christian Monks, Penguin Books, 2003. Side 85.

onsdag 22. august 2012

Den umogelege kombinasjonen

Min gamle organisasjon, Norges Kristelige Studentforbund, skal arrangere noko dei kallar for «Raus folkekirkehelg». I denne samanhengen skal det også vere lansering av den kristne tankesmia Kristen og progressiv. Denne kombinasjonen av folkekirketanke og det ein tidvis kaller radikal teologi, tidvis progressiv teologi og tidvis omtalar med andre namn er noko Forbundet har halde seg med lenge, og er ein kombinasjon eg meiner er umogeleg, for ein freistar å foreine to storleikar som er gjennsidig utelukkande.

Det er sjølvsagt vanskeleg å gå særleg inn i kva Kristen og progressiv vil stå for, då tankesmia framleis ikkje er lansert, og per no kun består av ei tom nettside, og «progressiv teologi» kan tyde både det eine og det andre. Slik er det også med ordet «folkekyrkje». Ulike folk og grupper vil leggje ulike ting i ordet. Eg må difor definere kva eg meiner med dei ulike orda. Med «folkekyrkje» vil eg forstå ei forståing av kyrkja der ein held seg med ein stor medlemsmasse som i stor grad er passive og relativt likegyldige til det som skjer i kyrkja. Svært mange av medlemmene vil ikkje ha noko uttala høve til eiga tru, men kjem til kyrkja for livsriter. I «folkekyrkja» meiner ein at desse medlemmene må kjenne seg som fullverdige medlemmer og må ha like mykje å seie som dei som er meir engasjert i livet i kyrkjelyden. Når det gjeld «progressiv teologi» er dette eit stort område, men på Facebooksida til «Raus folkekirke», ein allianse av organisasjonar som Forbundet er sentral i og som eg reknar har noko med arrangementet i helga å gjere, kan ein lese følgjande som deira målsetting:
Vi vil at:
At likestillingsloven skal gjelde, uten unntak, for Den norske kirke
At Den norske kirke skal vedta en felles ekteskapsliturgi for homofile og heterofile
At Den norske kirke skal arbeide for mindre sosiale og økonomiske forskjeller i Norge og i verden forøvrig
At alle menighetene skal miljøsertifiseres og at det kun skal brukes rettferdig kaffe i kirkelig regi
At Den norske kirke skal være åpen for alle som søker dens fellesskap
At Den norske kirke skal være styrt av sine medlemmer gjennom åpne og demokratiske prosesser
At Den norske kirke aktivt skal søke samarbeid med sosiale bevegelser som arbeider for global rettferdighet, fred og menneskerettigheter, og være en tydelig stemme i kampen for et verdig liv for alle
At Den norske kirke skal behandle alle likt uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering, sosial status og etnisitet
Personleg ville eg ha formulert meg skarpare og sagt noko om marginaliserte grupper, vore mykje skarpare på miljø og også sagt noko om religionsdialog/teologi og kanskje og andre ting, men i grove trekk kan eg bruke dette som ein definisjon på «progressiv teologi».

Problemet er at i denne definisjonen av progressiv teologi, vil ikkje ei folkekyrkje kunne forbli «progressiv», om ho i det heile kjem til eit punkt der ho kan kallast «progressiv».

I samband med kyrkjevalet i fjor mobiliserte Raus folkekirke for å få folk til å stemme på «sine» kandidatar, noko også MorFarBarn gjorde. Særleg Raus folkekirke vendte seg til dei som ikkje er aktive i kyrkja, men brukar henne som «seremonimeister», slik som i denne artikkelen frå Gaysir:
Dette er et kirkevalg som er viktig for flere enn de som går i kirken hver søndag.

- De fleste nordmenn bruker kun kirken ved de store begivenhetene i livet; dåp, konfirmasjon, bryllup og død. Dette er jo snakk om en av disse store begivenhetene, og vi skal bestemme om dette er noe alle skal ha muligheten til, eller om diskrimineringen skal fortsette, sier Håvard.

Derfor mener han alle bør stemme.

- De fleste heterofile ønsker jo å gifte seg i kirken, så jeg tenker at mange homofile også ønsker det. Jeg ønsker i hvert fall å gifte meg i kirken, sier han.
I akkurat denne saka vil nok Raus folkekirke, som med sin teologiske plattform må seiast å vere ein «progressiv» eller «radikal» organisasjon, ha «folkekyrkja», forstått slik eg definerte henne over, med seg. Altså at den store massen av passive kyrkjemedlemmer er einige med den progressive teologien.

Problemet er at slik vil det sjeldan vere. Miljøsaka bør vere ein særs viktig sak for einkvar progressiv eller radikal kristen. Mellom ungdom går interessa for klimakrisa nedover. Unge trur heller ikkje klimaendringane er menneskeskapte, og vil ikkje ofre noko for å gjere noko med klimaet vårt. For ei medlemsstyrt folkekyrkje, forstått som ei kyrkje styrt av eit representativt utval av den store massen slik Raus folkekirke freista å mobilisere, vil derfor ikkje kyrkja ta kampen for miljøet. Kyrkja vil verte ei miljøsinke og den progressive teologien forsvinn.

Ungdom er heller ikkje villige til å ta grep for å hindre fattigdom i andre delar av verda, over 90% av befolkninga i Norge meiner at den strenge innvandringspolitikken vår bør vere slik han er eller endå strengare, 75% vil ha tiggarforbod og slik kan ein ta det vidare.

Saken er at det ein kjemper for i progressiv teologi, det ein meiner Jesus kallar oss til, ikkje er det «folk flest», altså den store medlemsmassa i folkekyrkja, meiner. Hadde det vore slik, hadde ein ikkje trengt å kjempa for det. Ei folkekyrkje i si reinaste form vil ikkje kjempe for rettferd, for ho består av folka som skapar uretten. Ho vil ikkje kjempe for dei marginaliserte, for ho består av folka som marginaliserar. Ho vil ikkje kjempe for miljøet, for ho består av folk som ikkje trur det er vi som har skuld i klimakrisa. Ho vil ikkje ofre noko for å hjelpe dei som treng det, for ho består av folk som har nok med seg sjølve og sin rikdom.

På grunn av dette kan eg ikkje forstå korleis ein kan kombinere progressiv eller radikal teologi med folkekyrkjeideologi, slik eg forstår det, og slik ein også kan finne spor av i Raus folkekirke sin argumentasjon. Forbundet, slik eg kjenner det, har tradisjon for å stå med ein fot i folkekyrkjeleiren og ein i den radikale leiren. Organisasjonen står i ein stolt kristenradikal tradisjon, og om ein dyrkar denne har ein spanande ting å bidra med inn i kyrkja. Om ein derimot jobbar for hardt for folkekyrkja, slår ein beina under sitt eige prosjekt. Då risikerer ein å gjere kyrkja til eit uinteressant minste-sams-multiplum i samfunnsdebatten og ein seremonimeister for passive medlemmer. Kyrkja har potensiale til å vere ei viktig stemme i samfunnet. Ei stemme som kan rope ut om samfunnet sin urett, slik dei gamle profetane gjorde det. Eg vonar Kristen og progressiv kan bidra til dette i staden for å gå under i folkekyrkjetankar, og eg vonar Forbundet kan sjå at den kristenradikale tradisjonen er best tent med at ein jobbar for radikale kristne, ikkje passive kyrkjemedlemmer. Radikale kyrkjeaktive har eit stort potensiale i samfunnet som motvekt til dei haldningane som er veksande rundt oss, haldningar som ikkje er radikale eller i tråd med Jesu lære om nestekjærleik.

Det er som sagt vanskeleg å diskutere noko som ikkje har blitt lansert, og eg kan ta feil i premissane mine. Uansett er den umogelege kombinasjonen mellom radikal/progressiv teologi og folkekyrkjeideologi noko ein ofte møter på, men ein kombinasjon kanskje Kristen og progressiv kan vere med på å vise at er sjølvmotseiande.

Etter at denne bloggposten vart skrive, har Vårt Land også skrive om dette. Også i denne artikkelen vert den umogelege kombinasjonen mellom folkekyrkjetanke og det dei her kallar «kontekstuell, liberal teologi».

mandag 20. august 2012

Alle skal ha råd til økologisk mat!

Reklameplakat på dansk matbutikk.
Det skjer positive ting på den økologiske matfronten i Norge, sjølv om vi framleis er langt frå andre land når det kjem til utval av økologiske varer. For oss som forbrukarar er det fleire fordelar med den økologiske maten.

Økologisk mat er fri for ting som genmodifikasjonar, veksthormonar og andre stoffer vi ikkje anar kva gjer med oss og naturen rundt oss på lang sikt. Det er også svært lite stoffar tilsett denne maten, og økologisk kjøt har mykje strengare krav til medisinering av dyra enn anna kjøt. Dette gjer at det er mindre sjanse for at dyremedisin, som antibiotika, går over til menneske. Målingar har vist at ved overgang frå vanleg mat til økologisk mat stupar nivået av sprøytemiddel for plantar i urinen til forsøkspersonane. Kort sagt vert kroppen vår mindre eksponert for stoffar vi aldri var meint å få i oss om vi får tilgang på økologisk mat.

I tillegg er det og store og viktige miljømessige fordelar med økologisk mat. Produksjon og transport av kunstgjødsel står for 40-60% av energibruken i vanleg jordbruk. Økologisk jordbruk brukar ikkje slike midlar, og brukar 30-50% mindre energi pr arealeining. Ved økologisk drift vil ein unngå avrenning av gifter ein brukar for å drepe ugras og dyr. Desse giftene renn mellom anna ut i elvar og vatn, og kan gjere stor skade på naturen. Det biologiske mangfaldet av dyr, plantar og insekt er større på økologiske gardar enn andre, noko som sjølvsagt er bra. Klimagassutsleppa er mindre ved økologisk drift, og det ser og ut til at økologisk drift kan auke jorda si evne til å lagre karbon.

Dyra har det også betre med økologisk drift. Dei har større plass å bevege seg på, får mindre antibiotika og ikkje noko genmodifisert mat eller veksthormonar.

Også for dei som produserer maten er økologisk drift betre. Dei vert ikkje eksponert for giftstoff som i konvensjonell drift, då desse stoffa ikkje vert brukt i økologisk drift. 20 000 menneske døyr kvart år på grunn av uforsvarleg giftsprøyting, og det er påvist samanheng mellom slik sprøyting og skadar på born som veks opp på gardsbruk.[1]

Det er også truleg at økologisk jordbruk er bra for den generelle matvaresituasjonen i verda. I 2008 sa FN-konferansen om handel og utvikling at «organic agriculture can be more conducive to food security in Africa than most conventional production systems, and that it is more likely to be sustainable in the long -term»[2] Avisa The Independent skreiv om rapporten dette er henta frå at studiet «found that organic practices outperformed traditional methods and chemical-intensive conventional farming. It also found strong environmental benefits such as improved soil fertility, better retention of water and resistance to drought.»[3] Økologisk jordbruk kan altså få opp produksjonen og vere betre for matvaresikringa i verda.

Det er altså mange svært gode grunnar til at økologiske matvarer bør få ein mykje større plass i norske butikkar. Det skjer heldigvis ein del bra. Rema 1000 forsøkte seg med kraftige priskutt på økologisk mat i sine butikkar i Oslo for ei stund sidan og Coop køyrer no ein kampanje der dei har same pris på økologisk frukt og grønt som på anna frukt og grønt.

Dette er bra. Det er også flott at prisen på økologiske varer stadig vert billigare, med Rema 1000 og Kiwi som pådrivarane. Når prisnivået har gått ned har også salet gått opp. Prisen er viktig, når vi veit at ein svært liten del av forbrukarane ser det som viktig å prioritere økologiske varer. Det er jo riktig det forbruksforskaren seier til TV2: «Det er like moralsk å forvalte familiens penger på en fornuftig måte, som å sørge for bedre dyrevelferd og miljø». Derfor er det viktig at prisen på økologiske varer går kraftig ned. Det kan ikkje vere slik at kun dei med mest pengar skal ha råd til økologisk mat, med dei positive helseeffektane det kan ha, og det kan heller ikkje vere slik at miljøskadeleg landbruk skal ha fordelar når folk skal velgje varer i butikken. Der bør dei miljøvenlege varene vere klart billegast.

Det er ulike måtar ein kan gjere dette på. Ein kan kanskje subsidiere økologisk jordbruk kraftig eller legge på avgiftar på anna jordbruk for å få prisane opp og bøndene over på økologisk drift? Eller kanskje ein kan kombinere desse verkemidla? Eller ein kan finne andre verkemiddel. Uansett er dette noko styresmaktene bør ta tak i snarast. Det må lønne seg å velgje økologisk, både for produsent og forbrukar.

[1] Opplysningane er henta frå Bioforsk
[2] UNEP-UNCTAD. (2008). Organic Agriculture and Food Security in Africa, side iii
[3] The Independent, «Organic farming 'could feed Africa'», 22. oktober 2008

torsdag 16. august 2012

Slik skal ei grav sjå ut.

Danske gravminner har tatt litt plass i det siste, men ei siste grav må med før det er slutt. Denne gravsteinen er er frå Århus domkirke, og krev merksemd på grunn av sin fjonge framtoning. Eg veit absolutt ingenting om steinen, men eg vil hevde at det har gått nedover med den nordiske gravsteinutforminga sidan denne steinen vart laga. Kven vil vel ikkje ha ein gravstein pryda av eit beinrangel som står klar med spaden?

onsdag 15. august 2012

Slik slutta ein tidsalder

Dei siste «adelige jomfruer»,
Sissel og Hilleborg Lykke.
Vi skal igjen ta turen til Mariager kirke i Danmark og dei døde ein finn der, og igjen skal vi til reformasjonstida.

Mariager kloster var eit av to birgittinerkloster i Danmark, og vart formelt stifta i 1446. Då reformasjonen kom rundt hundre år seinare hadde klosteret fått enorme eigedomar, og var ein maktfaktor i landet. For å gå inn i birgittinerordenen måtte ein, eg veit ikkje om det framleis er slik, ha med seg nok pengar eller eigedomar inn i klosterlivet til at det dekka utgiftene for resten av livet. Dette skal ha gjort at det vart mange frå fine familier i ordenen, og det gjorde også at klostera fekk store rikdomar. Då reformasjonen kom til Danmark hadde klosteret på grunn av dette rundt 600 gardar på nordaust-Jylland.

I 1536 kom reformasjonen, og med det forsvann også klosteret slik det hadde vore. Kongen overtok eigedomane til klosteret, men han lot munkar og nonner få bu i Mariager resten av livet. Klosteret levde vidare som «protestantisk stiftelse for adelige jomfruer»[1] fram til 1885.

Det er desse adelege jomfruene vi skal stoppe ved. Dei to siste av desse var søstrene Sissel og Hilleborg Lykke. Sissel Lykke var den siste abbedissa i det protestantiske klosteret. Ho døydde i 1582. Etter dette budde Hilleborg åleine i klosteret i tre år før ho og forsvann i 1585. Med dette var nonneklosteret i Mariager endeleg eit tilbakelagt kapittel, og det vert sagt at middelalderen i Mariager tok slutt då Hilleborg døydde.

I Mariager kirke heng det ei minnetavle for desse søstrene. Tavla vart laga rundt 1600, og seier oss nøyaktig når dei to døydde, og med det også nøyaktig når middelalderen slutta. Hilleborg døydde 8. november 1585, då klokka hadde slått tolv. «Det sker ikke så tit, at en historisk epokes ophør endog kendes på klokkeslæt».[2]

[1] Per Sloth Carlsen, Klosterkirken i Mariager, 2003, side 8.
[2] Ibid, side 16

fredag 3. august 2012

Blasfemiforbod?

Via Twitter kom eg over ei sak frå Tyskland der ein katolsk erkebiskop ynskjer lovar mot blasfemi. Han ynskjer at dei som sårar truande må få reaksjonar, og også i nokre høve straffast. Utan å gå djupt inn i materien vil eg reflektere litt rundt dette.

Lovar mot blasfemi kjem og går i ulike samfunn, og er stadig ei kjelde til debatt, kanskje særleg i Europa i dag, der ulike grupper føler seg krenka frå ulikt hald. Noko med god grunn, noko utan grunn.

Det å krenke andre kun for å krenke andre, er ein uetisk handling. Det er mobbing, rett og slett. Slike handlingar høyrer ikkje heime i ein danna omgangsform, og er noko ein bør ta avstand frå, anten det gjeld krenkingar av enkeltmenneske eller grupper, religiøse eller andre.

Samstundes er det slik at ein del utsegn vil kunne opplevast som krenkande, kanskje til og med djupt krenkande og blasfemisk, utan at det er meint som noko anna enn eit legitimt debattinnlegg eller kanskje til og med ikkje ein gong er meint å skulle nå dei som føler seg krenka. Når ein kristen seier at Muhammed ikkje er eit sedebod frå Gud, kan det opplevast krenkande for muslimar, ja kanskje til og med som blasfemi. Likeeins om ein muslim seier at Jesus ikkje er Gud, men «kun» ein profet, vil det kunne opplevast som blasfemisk av kristne. Når ein ateist seier at den gud ein møter i Bibelen er ein hevngjerrig gud ein ikkje kan tru på, vil mange føle dette krenkande. Ikkje i nokon av desse scenarioa er det nokon form for ynskje om å krenke andre som ligg bak, men eit legitimt ynskje om å forfekte sitt verdsbilete. Sjølv om ein seier noko i ordna former, for eit særskild publikum og så bortetter, kan altså andre grupper i samfunnet føle seg krenka og utsett for blasfemi. Det kan til og med hevdast at dei kjenner det slik med rette, sett frå deira perspektiv.

Desse enkle døma viser raskt at lover mot blasfemi vil vere meiningslause, då det er umogeleg å ha ein samfunnsdebatt eller religionsdebatt i eit pluralistisk samfunn utan at det ein seier kan reknast som blasfemi av enkelte i samfunnet. Denne typen for «blasfemi» er ikkje eit problem, men ein naturleg del av eit levande, multireligiøst samfunn.

Utsegn som medvite ynskjer å krenke andre må vi finne andre løysningar på, anten det gjeld dei som ynskjer å krenke ulike religiøse grupper, etnisitetar, kroppsfasongar eller kva det måtte vere. I møte med slikt må vi halde fast at vi ynskjer eit samfunn bygd på respekt. Vi som er kristne kan også hugse Jesu ord i Lukasevangeliet  «Elsk fiendane dykkar, gjer vel mot dei som hatar dykk, velsign dei som forbannar dykk, og be for dei som mishandlar dykk. Slår nokon deg på det eine kinnet, så byd fram det andre òg.» Ord eg trur og ikkje-kristne kan dra lærdom frå.

onsdag 1. august 2012

Sakralt øl

Ein verkebyll for paven.
Biletet er henta frå Wikimedia Commons.
Ein treff relativt ofte på øl i kyrkjehistoria, både som inntekstkilde for kloster, som hyggedrikk for munkar og teologar, som fastenæring for munkar og sjølvsagt som hoggestabbe for pietistar.

Noko ein og kan slumpe til å møte på er forteljinga om då ølet fekkt ein sakral bruk. Dette er ei forteljing som absolutt høyrer heime på St. Isidors minne, og det er på mange måtar naturleg at dei historiske hendingane fann stad i trønderhovudstaden Nidaros.

Frå 1231 til 1252 var Sigurd Eindridesson erkebiskop i Nidaros. Han hadde hadde tydlegvis ein del problem med presteskapet sitt. Dei gifta seg, som om dei skulle vere lekfolk og dei slurva med nattverdelementa, der dei både brukte oblatar i staden for brød og øl i staden for vin. Dette tok han opp med paven, som bad han rydde opp i 1237.

Det er mogeleg Sigurd fekk rydda opp, men den sakrale ølbruken må ha fortsatt, for i 1241 kjem det eit nytt brev frå paven. Denne gongen hadde Sigurd informert om at ein nokre gongar i Norge døypte born i øl i staden for vatn. Sigurd hevda at dette var på grunn av at ein av og til ikkje fekk tak i vatn, noko som alle som er kjent i Norge nok vil meine er ei heller skral grunngjeving. Denne opplysninga var ikkje populær i Roma, og 8. juli 1241 skreiv pave Gregor IX fylgjande:
Sidan evangeliet lærer oss at ein må bli født på nytt av vatn og Den heilage ande, kan ikkje dei som har blitt døypte i øl reknast som rett døypte.[1]
Det er kanskje ikkje så mykje Norge har bidratt med i dei store teologiske spørsmåla, men vi har i alle fall fått klarlagt kvar skapet skal stå når det gjeld sakral ølbruk.

[1] Frå brevet Cum, sicut ex. Sitatet er omsett frå artikkelen om dåp i Catholic Encyclopedia.